Landsmøtet kastet bort dyrebar tid

I Tidsskriftets januarnummer hevder redaksjonen at luften gikk ut av ballongen under Landsmøtet da Sentralstyret trakk forslaget om å tilby medlemskap til mastere i psykologi, og videre at det var lite nytt fra psykologfronten.

Det første som slår meg da jeg leser dette, er at forberedelsen til landsmøtet tilsynelatende har vært for dårlig. Det har muligens vært satset ensidig på en sak som ikke hadde grobunn i medlemsmassen. Og dermed var det ikke forberedt andre interessante saker. Dette kan vi takke Sentralstyret, og muligens sekretariatet, for.

Det var altså slik at Sentralstyret fant det for godt å trekke forslaget sitt. Det var synd at de gjorde det. Men jeg tviler på at en votering der forslaget hadde falt, ville gitt mer energi. Slik det er nå, er det beklageligvis anledning til å fremme forslaget på nytt, noe som gir agitatorene for temaet tre nye år.

Ikke fra grasrota

Det er etter hvert mye som bør frem i lyset i denne sammenhengen. For det første må Psykologforeningen ved Sentralstyret og lokallagene være forberedt på motstand fra medlemmene når viktige saker som utvidet medlemskap skal opp til votering. Saken om å inkludere mastere i psykologi av EuroPsy-standard må drøftes, gjennomarbeides og fortrinnsvis komme fra medlemsmassen.

Dermed vil jeg for det andre sette et stort spørretegn ved Sentralstyrets motivasjon for å fremme forslaget overhodet. Hvor kom ideen fra?

Det vi ser av resultatet fra landsmøtet, er at saken ikke er kommet fra grasrota. Vi som jobber i psykologfeltet i dag, har ikke bedt om dette. Vi kan bare konstatere at Psykologforeningen ikke på noen måte hverken tar godt nok vare på eksisterende medlemmer eller forsøker å gjøre seg lekker for potensielle medlemmer med psykologautorisasjon.

Før vi inviterer andre faggrupper, bør vi sørge for at vår egen faggruppe er vel ivaretatt. Jeg sikter blant annet til autoriserte psykologer med virkefelt i organisasjoner og klinikere i privat sektor. Jeg har truffet mange av disse som sier at de ikke har noe i Psykologforeningen å gjøre, da foreningen ikke har noe å tilby dem. Dette burde være et tankekors og noe som kunne sette fart i arbeidet for å tilby gode tjenester til psykologer. Her har foreningen mange medlemmer til gode og et forbedringspotensial, for å si det på moderne norsk.

Ivareta psykologene

For det er faktisk Psykologforeningen vi snakker om. Foreningen er dannet av psykologer og for psykologer. Hvem har hørt om at tannlegene krever tannteknikerne inn i Tannlegeforeningen? Til tross for at det neppe kan herske tvil om at teknikerne vet mye om tenner.

«Gammelt nytt fra psykologfronten» er at vi ønsker en forening som ivaretar psykologenes interesser. Og med psykolog i Norge i dag menes en med autorisasjon. Medlemmer av Norsk Psykologforening følger med, selv om vi sjelden blir spurt, og foreningen vil få høre fra oss dersom det på nytt skulle forsøkes å banke igjennom saker uten at vi blir tatt med på råd. Vi er ikke bare kontingentbetalere. Vi er meningsbærere og -ytrere.

Etter å ha hatt lavterskeltilbud som satsingsområde i seks år velger våre tillitsvalgte å fremme medlemskap som hovedsak på landsmøtet. Det er hårreisende – men også kjedelig, som Tidsskriftet skriver.

Kastet bort dyrebar tid

Tidsskriftet velger å bruke Birgit Vallas blogg til å underbygge sine ytringer. Dette ser for meg ut som en tilsnikelse, ettersom Valla åpenbart først og fremst er skuffet over at debatten om psykologer i kommunene heller ikke denne gangen fikk den ønskede plassen på Landsmøtet. Landsmøtet skal ikke være en thriller. Landsmøtet skal behandle saker som Psykologforeningens medlemmer brenner for og har behov for å få gjennomslag for. Nå ser det ut til at en liten gruppe spesielt interesserte har klart å kjøre frem én sak og kuppet den dyrebare landsmøtetiden. l

tovebliksrud@getmail.no