Du er her

Autorisasjon som psykolog

Mastere som jobber for at tittelen psykolog skal kunne anvendes av andre enn helsepersonell i Norge, risikerer å våkne opp til en skikkelig blåmandag.

Publisert
5. desember 2010

DEBATT: MASTERE

Mastere i psykologi bør både kunne kalle seg psykologer og bli medlemmer i Psykologforeningen, skriver Jonny Opstad i Tidsskriftets oktobernummer. Tor Levin Hofgaard følger ikke den argumentasjonen.

Mastere bør få autorisasjon som psykologer. Det mener Jonny Opstad, master i psykologi, i et innlegg i Tidsskriftets oktobernummer. Det er ikke vanskelig å anerkjenne at mange mastere i psykologi har en utdanning innenfor sitt spesifikke fagfelt som faglig er på linje med den psykologer har i klinisk psykologi. Og det er kjent at mastere i psykologi kan kalle seg psykologer i nærmest hele resten av verden.

Likevel er jeg usikker på hvor klokt – politisk, faglig og strategisk – det vil være for psykologimasterne å jobbe for at den generelle tittelen psykolog skal kunne anvendes av andre enn helsepersonell i Norge. De kan risikere å våkne opp til en skikkelig blåmandag dersom de lykkes med å presse frem et frislipp av psykologtitler i Norge.

Beskytter brukerne

Autorisasjonen av psykologer i Norge ble innført utelukkende for å beskytte brukerne av helsetjenester. Den ble etablert som en praksis i 1973 da psykologloven ble vedtatt, og har vært viktig for å bygge opp psykologfaglig kompetanse som et selvsagt tilbud i dagens helsetjenester. Autorisasjonen skaper tydelighet, den rammer inn psykologenes praksis i et klart lovverk, og gjør det mulig å sikre en utdanning både på profesjonsnivå og spesialistnivå som er transparent, som det kan stilles entydige krav til, og som helsemyndighetene opplever som god. Ikke noe annet sted i verden er kliniske psykologer så tilgjengelige for befolkningen, og ikke noe annet sted har myndighetene et så høyt kvalifisert faglig handlingsrom som det gir å ha fagpersoner både i psykiatri og psykologi til å ta ansvar for behandling.

En autorisasjonsording knyttet til psykologtittelen har med andre ord vært en suksess i Norge. At helsemyndighetene skulle ønske å endre autorisasjonssystemet, virker derfor lite sannsynlig. Dersom myndighetene valgte å følge Jonny Opstads tanke om å endre dagens beskyttede tittel til «klinisk psykolog», ville det neppe skapt den effekten Opstad ønsker. Det er nemlig ingen grunn til å tro at myndighetene vil være interessert i å gi en beskyttelse til den generelle tittelen «psykolog» dersom de har valgt å beskytte tittelen «klinisk psykolog» som en helsepersonelltittel.

En parallell til dette ser vi når det gjelder spesialistutdanningen. Myndighetene er svært opptatt av kvaliteten, av habiliteten og andre elementer ved den spesialistutdanningen vi har for psykologer. Psykologforeningen er i kontinuerlig dialog med myndighetene om dette. Det er nå diskusjoner om hvorvidt man skal gjøre også vår spesialistutdanning offentlig og forskriftsfestet, slik som legenes ordning er. Men det er bare den kliniske spesialiteten myndighetene da snakker om. De har ikke vist noen interesse i å regulere, ramme inn i offentlig regelverk eller godkjenne spesialister i organisasjonspsykologi.

Produserer helsepersonell

Dette er ikke overraskende. En eventuell offentlig godkjenning av psykologspesialister er, som offentlige autorisasjonsordninger i dagens Norge ellers, bare der for å beskytte brukere i helsevesenet. Og det er profesjonsstudiet som er utpekt av myndighetene som det psykologistudiet som skal produsere helsepersonell, på samme måten som vår spesialitet i klinisk psykologi er den myndighetene mener skal dekke behovet for spesialister i helsevesenet. Myndighetene vil derfor neppe være opptatt av å autorisere organisasjonspsykologer, miljøpsykologer, trafikkpsykologer eller andre såkalte «bindestreks-titler», fordi studiene som leder frem til disse ikke er helsepersonellstudier.

Jeg ser ikke bort fra at masterne i psykologi vil lykkes med å tvinge frem at helsepersonelltittelen i Norge skal være «klinisk psykolog». Men dersom masterne i psykologi når frem med dette, er det mest sannsynlig at det ikke blir noen regulering av den generelle tittelen psykolog. I så fall vil vi kunne oppleve en flom av ulike psykologtitler, tatt i bruk av alle dem som mener de bør kunne kalle seg psykolog, og ikke bare av dem som har master i psykologi. I tillegg til å ha skapt fullstendig forvirring for brukeren av helsetjenester, for arbeidsgivere og for myndighetene, vil masterne i psykologi da ha oppnådd det motsatte av det Opstad ønsker: De vil ha ødelagt den merkevaren de ønsker å bli del av.

tor@psykologforeningen.no

Teksten sto på trykk første gang i Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 47, nummer 12, 2010, side

Kommenter denne artikkelen