Du er her

Nødvendig grunnlagskritikk

HENSYN TIL KONTEKST Per Lorentzen reiser spørsmål om manglende omsorg ensidig kan forklares med svikt i mentalisering, uten å ta hensyn til sosiokulturell og sosioøkonomisk kontekst, skriver vår anmelder. Foto: Sally Waterman/NTB Scanpix

Boken er en forfriskende og tankevekkende drøfting av metaliseringsbegrepet, men den er for lite eksplisitt på implikasjoner for praksis. 

Publisert
1. desember 2020

Mentaliseringsbegrepet er vanlilg i fagsjargongen til mange helse- og sosialarbeidere, og fenomenet ses på som et viktig område når det gjelder undersøkelse og tiltaksvalg. Denne boken tar derfor opp et svært aktuelt tema. I barnevernssammenheng kan vurderinger av foreldres kapasitet for mentalisering få inngripende konsekvenser – som ved omsorgsovertagelser – og det er derfor fortjenestefullt at begrepet blir tatt opp til kritisk drøfting. Boken er skrevet som en grunnlagskritikk, der hensikten er å problematisere mentaliseringsteoriens filosofiske og psykologiske bakteppe samt dens anvendelse i barnevernsfaglige kontekster. Forfatteren av boken, Per Lorentzen, er psykolog og førstelektor ved OsloMet, der han underviser studenter i barnevern og sosialt arbeid. Han har skrevet flere lærebøker og artikler der han går kritisk til verks overfor populære begreper og praksiser, som for eksempel traumebevisst omsorg. 

I denne boken tar han for seg mentalisering som begrep. Han viser at mentaliseringsbegrepet som teoretisk rammeverk omfatter en rekke komplekse prosesser som har å gjøre med hvordan vi forstår oss selv og andre. Forfatteren påpeker at begrepet kan få et omnipotent preg, og tilkjennegir en alternativ tilnærming med utgangspunkt i fenomenologisk tenkning. Innenfor denne tradisjonen fremstår vår subjektive forståelse av andre mennesker på umiddelbare og direkte måter, og ikke noe som må tilskrives mening ut fra et indre sinn. Hovedargumentet i boken er at begrepet mentalisering er forenlig med en klassisk dualistisk sjel-kropp-forståelse av mennesket, der observasjon og fortolkning av andres atferd blir kongeveien til deres sinn. I en fenomenologisk forståelse, derimot, inspirert av filosofer som Maurice Merleau-Ponty og Ludwig Wittgenstein, avvises det at sinnet er noe avsondret og skjult inni oss. Følgelig avvises også at forståelse av andre mennesker baseres på slutninger fra mer eller mindre tydelige ytre tegn som atferden gir, og som en intellektuell øvelse. Som forfatteren skriver: «… vi ser ikke først rødfargen i den andres kinn, og deretter forlegenheten.» 

Du må være abonnent eller medlem av Psykologforeningen for å lese videre.

Ikke abonnent? Få 12 papirutgaver og ubegrenset tilgang til alle digitale utaver for 1495 i året

Teksten sto på trykk første gang i Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 57, nummer 12, 2020, side 927-928

Kommenter denne artikkelen