Du er her

Ærlig og vakkert

"At pappa er borte for alltid, er uvirkelig og ubegripelig. Det vanskeligste er at det var selvmord", skriver Steffen Kverneland i tegneserieromanen "En frivillig død". Illustrasjonen er hentet fra boken.

Om forsøket på å forstå det uforståelige.

Publisert
2. januar 2019

«På dette bildet fra 1973, åtte år før selvmordet, er jeg 10 år gammel. Hadde han allerede bestemt seg da?»  I boken En frivillig død tar Steffen Kverneland oss med gjennom sitt sorgarbeid etter at faren Odd tok sitt eget liv da Steffen var 18 år gammel. Odd hadde ventet til Steffen og storebroren Tore ble myndige, for å skåne dem. Kverneland er tegneserieforfatter og illustratør, og fikk i 2013 Brageprisen for sin tegneseriebiografi om Edvard Munch. Nå bruker har tegneseriens form og teknikker for å formidle historien om sjømannen, maskinisten, sivilingeniøren og oppfinneren Odd Kverneland.  Vi får følge med i forfatterens personlige utforskning av hendelser i barndom og oppvekst for å forstå farens selvmord. Han gir oss innblikk i minner fra oppveksten i Haugesund med storebror, mor og far. Vi ser ham også som voksen og som pappa til gutten sin, Aksel.

Forsiden av boken vekker min nysgjerrighet. Det er en tegning av en mann i uniform med uniformslue, korslagte armer og distinksjon på ermene.  Den er komponert som et fotografi. Holdningen gir inntrykk av en stolt skikkelse, men ansiktet er utvisket og grått og går nesten i ett med den grå og svarte bakgrunnen. Tittelen En frivillig død står skrevet i gull. Hvem er egentlig dette? En død helt? Og handler det virkelig om en frivillig død? Tegningen gjentar seg lenger inn i boken, etter hvert har han fått et ansikt, og til slutt på baksiden av boken som et fotografi: Leseren har fått svaret.  For det er det jeg føler Kverneland gjør sammen med leseren, prøver å finne igjen den personen faren Odd var.

Du må være abonnent eller medlem av Psykologiforeningen for å lese videre.

Ikke abonnent? Få 12 papirutgaver og ubegrenset tilgang til alle digitale utaver for 1495 i året

Teksten sto på trykk første gang i Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 56, nummer 1, 2019, side 54-55

Kommenter denne artikkelen