Psykologen og forskeren Charan Ranganath ved Universitetet i California har skrevet en lettfattelig og engasjerende bok om noe av det mest grunnleggende i livet vårt – hukommelsen. Han starter med å påpeke at i stedet for å spørre «Hvorfor glemmer vi?» burde vi heller spørre «Hvorfor husker vi?». Hans oppsummerte svar i siste kapittel, som begynner med «I still don’t have a simple answer. I’m okay with that», skulle kanskje tilsi at du ikke bør lese denne boka, men det bør du.

Ingen kjedelige avsnitt

Psykologien vokste fram fra filosofien, og den kognitive nevropsykologien må kunne sies å befinne seg i skjæringspunktet mellom disse fagområdene, nevrologien og nevrovitenskapen. Ranganath klarer på en forbløffende effektiv måte å gi et riss av utviklingen, ved å stille grunnleggende spørsmål, beskrive klassiske studier i eksperimentalpsykologi og samtidig oppdatere på det nyeste innen moderne hukommelsesforskning. Med godt utført fortellerkunst klarer han også å blande fagstoff med anekdoter fra eget liv og karriere. Han evner å illustrere hvordan hverdagslige fenomener kan forklares vitenskapelig, det meste intuitivt, men også det som først kan virke kontraintuitivt. Dette gjør lesingen spennende, og boken har ingen kjedelige avsnitt.

Ranganath trekker linjer fra den klassiske læren til Frederic Bartlett (1886–1969) om schemata til den banebrytende oppdagelsen i 2001, påvisningen av det såkalte introspeksjonsnettverket (eng. Default Mode Network, DMN), som lyser opp på funksjonell MR når vi «kobler oss fra omverdenen». Svært forenklet kan DMN betraktes som hjernens mentale rammeverk, som sørger for effektiv organisering av informasjon. Når nye minner dannes, integreres de i overlappende og stadig mer kompliserte skjema, noe som gjør vår mentale kapasitet enorm. Imidlertid blir de episodiske minnene slepne og uskarpe. Han sammenligner dem med malerier snarere enn fotografier. De er mindre detaljerte bilder, ispedd lyder, lukter, tanker og følelser – de er åpne for tolkning. Vår forestillingsevne, eller kreativitet om du vil, er altså uløselig knyttet til hukommelsen. Minnene våre kan formes og endres, og de kan til og med være falske. Episodiske minner er opplevelser fra fortiden. Derfor er det avgjørende at de kan knyttes til kontekst, spesielt tid og sted (husk oppdagelsene av sted- og gitterceller i rotters tinninglapp, oppdagelsene som førte til at May-Britt og Edvard Moser og John O’Keefe mottok nobelprisen i 2014). Hukommelsesoppdatering skjer gjennom aktiv gjenkalling. Minnene rekonstrueres hver gang vi henter dem frem, og oppdateres altså i forhold til øyeblikket.