Trine

Trine er ei typisk jente vi jobber med i vårt arbeid, og kasuset er basert på et konglomerat av mange forskjellige saker over flere år. Hun er 14 år gammel og ble flyttet på institusjon etter at beredskapshjemmet hun hadde vært i, ikke lenger orket mer. Hun hadde bodd vekselvis hos far og mor fram til hun ble 13, da barnevernet vurderte at foreldrene ikke lenger var i stand til å ta vare på Trine på en god måte. Hun hadde vært mye hos tante i oppveksten, og både Trine og tante hadde ved flere anledninger snakket om at Trine kunne bo hos henne. Det hadde imidlertid vært noen episoder som hadde gjort både Trine og tante usikre på dette, så nå bodde Trine på institusjon.

Vi arbeider i et psykologteam som i hovedsak veileder ansatte på barneverninstitusjoner og ble koblet på med en bestilling fra institusjonen om veiledning om hvordan de kunne forstå diagnosen hennes, tilknytningsforstyrrelse, og hvordan sette grenser overfor Trine for å unngå rusbruk, rømming og aggresjon. Personalet og Trine hadde begynt å tolke hverandre ut fra atferd, og det var mye uttrykte følelser i kommunikasjonen fra begge parter. Trine opplevde personalet på institusjonen som kalde og kontrollerende, samtidig som personalet opplevde Trine som opposisjonell og farlig. I første del av reparasjonsarbeidet validerte vi personalgruppas frustrasjon og frykt, som åpnet for at vi sammen kunne omformulere forståelser som la skyld og uhensiktsmessig mye ansvar på Trine, eller som opprettholdt en fastlåst oppfattelse av situasjonen og jenta.

Vi fikk raskt inntrykk av at personalet brukte diagnosen som unnskyldning for å unngå kontakt. «Hun unndrar seg omsorg fordi hun har tilknytningsforstyrrelse.» Inspirert av narrativ tenkning eksternaliserte vi problemet ved å fokusere på hvordan tilknytningsforstyrrelsen påvirket Trine, jenta som hadde gjemt seg bak atferden og diagnosen. Vi stilte spørsmål som «hvordan ser tilknytningsforstyrrelsen ut hos denne jenta?» og «hvordan gjør diagnosen til Trine det vanskelig for henne å ta imot omsorg fra dere?». Ut fra hva de visste om opplevelsen hennes av institusjonen og relasjonshistorikken, kom de fram til en mentaliseringsfremmende hypotese: Tilknytningsforstyrrelsen fører til at hun blir engstelig for at voksne skal gjøre vondt verre, og hun beskytter seg ved å sette opp en avvisende fasade overfor personalet. Deretter kunne vi utforske hva angsten og fasaden gjør med jenta, og når det er mer og mindre angst og fasade, og hvordan de kunne hjelpe jenta med å dempe angsten og gradvis bygge ned fasaden. Da vi oversatte tilknytningsforstyrrelse til angst og fasade, kunne vi også snakke om det universelle ved jentas mestringsstrategier, og personalet kunne snakke om sin egen angst og fasade i møte med henne, og utfordre hverandre på hvordan de kunne overvinne dette (som ofte var unngåelser av jenta og unnskyldninger for å nedprioritere henne). De klarte å gjenopprette kontakt, og jenta ble mer og mer tolerant overfor kontakten hun fikk, som hun egentlig ønsket.

Med forståelsen av Trine som engstelig med en tryggende fasade ble det lettere å formidle omsorgen i de grensene som ble satt. For eksempel: «Du får ikke dra ut nå, jeg er redd for at du ikke skal være trygg.» Personalgruppa omtalte jenta med stadig mer omsorg og sympati. Selv om aggresjonen var tøff å stå i, beskrev de hvordan atferden ga mening i lys av Trines erfaringer og situasjon. De beskrev også mer humor og spøk i samspillet, i tillegg til at de nådde fram med omsorgen som ble formidlet når de forklarte grensene. Trine holdt ikke alle grenser som ble satt, men når hun brøt dem eller reagerte med sinne, fant personalet og Trine fort tilbake til kontakten seg imellom, hvor også humor og delt glede fikk en naturlig plass.

Dette er et eksempel på hvordan man gjennom eksternalisering, sirkulære spørsmål og hypotesedannelse kan gå fra en diagnose til noe universelt. Det tar bort stigmaet, slik at man ikke mister mennesket av syne når man snakker om problemet. Det fremhever også nyansene i problemet på bakgrunn av konteksten de oppstår i, og det blir ikke lenger altoverskyggende og uløselig. Det illustrerer starten på et nytt narrativ, der barnet kan overvinne angsten som oppstår ved kontakt, istedenfor å «unndra seg omsorg». Ved å eksternalisere diagnosen fra Trine fikk personalet hjelp til å gjenfinne jenta bak diagnosen, slik at de ble i stand til å gjenopprette kontakten med henne, altså reparere relasjonen.

En nøytral innstilling og en ikke-vitende posisjon var innledningsvis avgjørende for å gradvis komme fram til et nytt perspektiv (angst og fasade i eksempelet) som ga mening for personalgruppa.

Helt nøytrale kan og skal vi imidlertid ikke være, noe vi heller ikke var i det foregående eksempelet. Vi trenger å danne hypoteser for å skape retning. De behøver ikke nødvendigvis å være sanne, for det kan vi sjelden vite med sikkerhet, men de må skape empati og handlekraft. Med andre ord er hypotesen god hvis den er nyttig for veien videre. Vi trenger altså en holdning som tilsvarer det Barry Mason (1993) kaller «safe uncertain», altså at vi er trygge i oss selv, men spørrende til forståelsen og fremgangsmåten. Vi kan eksempelvis bevege oss fra en hypotese om at barnet trenger en uforbeholden unnskyldning, til en hypotese om at skammen overskygger mulighet til innsikt, og aksept for situasjonen slik den er. Da må vi først jobbe med alliansen og skamredusering før vi kan snakke om reparasjon.

Noen ganger opplever vi at omsorgsgiver er rådvill og har behov for konkret veiledning for å gjenopprette mestringstro. Da kan det være hensiktsmessig med en mer ledende innstilling. Avhengig av hypotese tilpasser vi altså innstillingen vår mellom påvirkning og utforskning.

Trine – fortsettelse

Vi vurderte at reparasjon mellom institusjonen og ungdommen var et nødvendig første steg for å gjenopprette kontakten med familien (i dette tilfellet tante).

I det følgende arbeidet hadde Lars samtaler med Trine, mens Jon hadde samtaler med tante for å avklare ønsker og forventninger rundt relasjonen deres. Det kom fram at begge ønsket at Trine skulle bo hos tante, men ingen av dem skjønte hvordan det skulle være mulig. For Trines del handlet det omw at «tante aldri klarer å høre på hva jeg sier», for tante sin del handlet det om «jeg vet ikke hva jeg skal gjøre når Trine blir sint», noe vi etter hvert hjalp til med å reformulere til «jeg blir redd når Trine blir sint». Målet for samtalene ble dermed at tante skulle lære seg å lytte til Trine, slik at tante og Trine kunne føle seg trygge på hverandre.

De første timene var Lars spesielt oppmerksom på Trine for å bidra til riktig fokusering og defokusering. Noen ganger innebar det å ta en pause sammen, noen ganger var det å skifte tema til noe humoristisk og ufarlig, mens andre ganger var det å synliggjøre når Trine ikke følte seg hørt. «Nå prøvde Trine å si noe som var viktig for henne, men jeg tror ikke at hun opplevde at det nådde helt fram.» Jon styrte samtalene og var spesielt oppmerksom på tantes perspektiv. Vi hadde med en fyrstekake til hver time, noe alle, inkludert Trine, syntes var veldig gøy at en 14 år gammel jente likte. Vi lot også, til tantes fortvilelse, Trine sitte med hetta på i timene, for at Trine skulle ha kontroll over hvor mye fokus hun skulle ha. Hvorvidt hetta var på eller av, ble etter hvert et tydelig tegn til oss på balansegangen mellom fokusering og defokusering.

Etter hvert fikk vi formidlet følgende til tante: «Du har så mye å gi, og Trine ønsker å komme nærmere deg.» Når Trine sier «du bryr deg faen ikke om meg», er det egentlig et rop om å komme nær deg. Dette synliggjorde vi ved å ta tak i det konkrete: «Forrige time så jeg hvor mye varme du utstrålte da du snakket om de fine tingene du og Trine har gjort sammen. Akkurat nå syns jeg at du snakker med Trine på en mer klandrende måte. Det kan ikke være lett for henne å koble seg på deg nå. Både du og Trine har sagt at dere ønsker bedre kontakt, så det som skjer nå, er neppe det du egentlig ønsker.» (inspirert av Yalom & Leszcz, 2020, s. 228)

Noen ganger gikk vi for langt i å utfordre både tante og Trine, men da var alliansen såpass sterk at vi fikk mulighet til å reparere. «Jeg er redd jeg ikke forstod deg helt i forrige time da jeg påpekte at du ikke var kobla på Trine, mens du i realiteten snakket om noe dere begge var svært opptatt av. Der bomma jeg, og det beklager jeg.»

Etter et år flyttet Trine inn hos tante, med hjelp fra MST i overgangen.