Om å bevitne systematisk vold og straffrihet – Martha Soto Gallos arkiv for sin forsvunne bror og Sara Uribes Antígona González
Linda Sandbæk, Natalia Bermúdez Qvortrup
lindasa@oslomet.no
The article discusses the possibilities for finding words for and conveying trauma within a social and political context where the history of what happened is also at risk of disappearing. By comparing two different accounts of enforced disappearance – the Colombian Martha Soto Gallo’s archive for her missing brother and the Mexican literary text Antígona González (Uribe, 2012/2021) – we explore how the texts describe and move beyond the mechanisms of the modern lie and the tendency of trauma towards silencing. The study’s theoretical base is psychoanalytic trauma theory and testimony theory. We also engage in dialogue with Hanna Arendt’s thinking. The archive shows a repetitive pattern; the tireless search for an answer and the answers that never materialise or that pretend to be answers. We discuss how the figurative language of literature can shed light on the silences in the archive. The article reflects on the relationship between the disappeared and the trauma survivor. In dialogue with Carruth’s (2016) concept of traumatic awakenings, we suggest that the ethical imperative – as a result of witnessing severe traumatic experience – can be an engine for political activism, as it appears here in the survivors’ documentation practices.
Keywords: trauma, enforced disappearance, psychoanalysis, testimony, Antígona González
The tragedy began (…) when it turned out that there was no mind to inherit and to question, to think about and to remember. The point of the matter is that the “completion,” which indeed every enacted event must have in the minds of those who then are to tell the story and to convey its meaning, eluded them; and without this thinking completion after the act, without the articulation accomplished by remembrance, there simply was no story left that could be told. (Arendt, 1968, s. 6)
Denne artikkelen handler om hvordan umulige historier – fortellinger som mangler eller står i fare for å forsvinne – likevel kan representeres og formidles. Og når vi nærmer oss gapet mellom erfaring og språk, begynner vi med et utdrag fra Hannah Arendts refleksjoner i Between Past and Future – Eight Exercises in Political Thought. Her utforsker Arendt muligheten for å tenke og handle politisk innenfor den moderne kultur. Utenfor beskyttelsen av tradisjoner og institusjonelle rammer finnes kanskje også en frihet; til tenkning, politisk handling og til å skape historie?(1) Se Kristeva (2001) for en drøfting av hvordan Arendt tolker forholdet mellom narrativ og historie blant annet ved å gå i dialog med Aristoteles’ ideer.
I nyere psykologisk forskning fremstår glemsel og taushet blant de mest nedslående virkninger av vold og annen traumeerfaring. Den traumeoverlevende lever ofte videre med et fravær eller fragmentering av minnet (Van der Kolk, 2020).(2) Se Van der Kolk (2020) for en oversikt over kliniske og nevrobiologiske studier om traumets overveldende effekt på bevisstheten. Vårt utgangspunkt er at tekster som oppstår i mellomrommet mellom traumeerfaring og overlevelse, er verdt å studere nærmere; for å komme i dialog med deler av historien som ikke har et enkelt tilgjengelig språk. Hva kjennetegner tekster i dette mellomrommet, eller hva i språket er det som svarer på nødvendigheten av det umulige? Og hvordan kan språklige representasjoner som har oppstått som forsøk på å overkomme umulige erfaringer, intervenere – ikke bare klinisk, men også sosialt og politisk? Både det personlig sammensatte arkivet over Jorge Soto Gallo og den litterære teksten Antígona González (Uribe, 2012/2021) gir innganger til refleksjon over disse spørsmålene. Begge tekstene handler om en søster som leter etter sin forsvunne bror, begge er situert i Latin-Amerika og tematiserer, slik vi leser dem, hvordan systematisk vold og straffrihet kan virke forstummende, men også etisk og politisk vekkende. Ved å lese tekstene i dialog med teori om vitnesbyrd (Felman & Laub, 1992; Felman 2002) og psykoanalytisk traumeteori, viser vi hvordan de på ulike måter skaper forbindelseslinjer til stumme områder ved erfaringen tvungen forsvinning: forbindelseslinjer til erfaringer av en forbrytelse som virker konstruert ikke bare mot tilintetgjørelsen av livet og kroppen, men også mot selve historiens forsvinning. Vi vil vise hvordan tekstene beveger seg gjennom og forbi benektelsen som preger tvungen forsvinning, og foreslår at tekstene kan forstås som kunst oppstått i kjølvannet av forsøk på å overkomme traumatiske erfaringer, og språklige handlinger(3) Språkhandlinger er et begrep fra litteraturvitenskap som viser til det performative aspektet ved språk (se f.eks. Felman, 2003). som kan fungere som motgift mot kollektiv benektelse og det Arendt (1967/2019) kaller moderne løgn.
Som Madsen (2017) drøfter i boka Den terapeutiske kultur synes en tendens i tiden å være at individuelle, psykologiske løsninger brukes på problemer som er av sosial, politisk eller strukturell art. Arbeidet her er et forsøk på noe annet. Gjennom ulike subjektive fremstillinger av traumeerfaringer i en kontekst preget av systematisk vold og straffrihet vil vi bidra til å åpne traumefeltet for politiske og samfunnsmessige aspekter, også «løsninger» utenfor terapirommet. Før vi kommer nærmere inn på arkivet for den forsvunne og Antígona González, gir vi et kort innblikk i konteksten de forstås innenfor. Men aller først et omriss av tenkningen om vitnesbyrd og psykoanalytisk traumeteori, som er vårt metodiske og teoretiske utgangspunkt.
Om å gjenskape et hjem i språket
Psykoanalysen har lenge vært interessert i relasjonen mellom historie og hvordan minner undertrykkes og uttrykkes. F.eks. kan temporalitet hos Freud og dissosiasjon hos Janet knyttes til bredere kliniske og samfunnsmessige former for benektelse, som både kan være en del av og produsere traumatiske erfaringer (se f.eks. Caruth, 2013). I Mannen Moses og den monoteistiske religionen skrev Freud (1939/2015) om hvordan historien ikke er tilgjengelig for den umiddelbare bevisstheten og tenderer mot å repetere seg selv. Arendt (1967/2019) skrev om hvordan de mange små løgner – som i utgangspunktet er en naturlig del av politikk – kan utvikle seg til moderne løgner; bilder av en kollektiv virkelighet som må opprettholdes, primært for bildets egen del og på bekostning av sannheten. Caruth (2013; 2016) har utviklet tenkningen om traumets representasjon og effekt i historieskrivingen videre, basert på nærlesning av blant andre Arendt og Freud, samt studier av erfaringsnære kilder som film, litteratur og vitnesbyrd.
I Testimony: Crises of Witnessing in Literature, Psychoanalysis and History (Felman & Laub, 1992) studerer litteraturviter Felman og psykoanalytiker Laub litterære tekster og vitnesbyrd fra The Fortunoff Video Archive for Holocaust Testimonies. Basert på dette materialet utvikler og utdyper de sin tenkning om vitnesbyrd. Vitnesbyrd forstås i denne sammenhengen som språklige handlinger rettet mot å gjenopprette forståelse for erfaringer det har vært vanskelig å finne ord for, mot å skape eller gjenskape et hjem i språket; «for the specificity of a historical experience which annihilated any possibility of address» (s. 38). Laub, som også var holocaust-overlever, skriver at holocaust var kjennetegnet av et historisk gap i kollektiv bevitnelse. Verken innenfor eller utenfor situasjonen var det noen som kunne ta innover seg hva som faktisk var i ferd med å skje og som skjedde. En forsinket oppfattelse, som ikke nødvendigvis har med manglende mot eller adekvate emosjonelle reaksjoner å gjøre, men med menneskets kapasitet til å oppfatte totaliteten i det som skjer på det tidspunkt det faktisk skjer. Bare senere og gradvis har vi kunnet ta innover oss vitnesbyrdene om holocaust.
Felman og Laubs teori om vitnesbyrd bygger på Freuds (f.eks. 1939/2015) kanskje aller mest fundamentale innsikt i traumer, erfaringens utilgjengelighet – hvordan historien kan leve videre som noe annet enn det den opprinnelig var – for eksempel som psykiske eller somatiske plager, en voldelig repetisjon eller som en individuell eller kollektiv benektelse av at noe i det hele tatt har hendt. Traumatiske hendelser kan skape stumme områder i historien. Områder som blir vanskelige å gripe både rent faktisk, og for fantasien å forestille seg. Drivkraften til den overlevende som forteller eller skaper kunst, kan være å nærme seg gapet mellom erfaring og overlevelse; å finne ord for og formidle deler av historien som ikke har et tilgjengelig språk. Som vi skal se eksempler på her, kan traumets komplekse virkninger også være et utgangspunkt for å involvere seg og bidra til det politiske og sosiale felleskapet.
Vår artikkel skriver seg altså inn i denne interdisiplinære forskningstradisjonen, som springer ut fra det Felman (1987) kaller «The Freudian pedagogical imperative: the imperative to learn from and through the insights which does not know its own meaning, from and through the knowledge which is not entirely in mastery – in possession – of itself» (s. 96). En type kunnskapssøken som Lacan (f.eks. 1973/1998; 2006) spesielt har representert og videreutviklet fra Freud.
Referanser
Amir, D. (2019). Bearing Witness to the Witness. Routledge.
Arendt, H (1968). Between Past and Future: Eight Exercises in Political Thought. Viking.
Arendt, H. (2019). Politikk i dystre tider (J.L. Mowinckel overs.). Pax forlag.
Archivo Prisma. (2022). AV-5719 Lo pasado pensado [Conferencia de prensa de Videla. Diciembre de 1979] – Press conference of Videla 1979.
Bermúdez Qvortrup, N. (2022a.) Archives of the Disappeared: Conceptualizing the Personal Collections of Families of Disappeared Persons, Journal of Human Rights Practice, 14(2), 582–599.
Bermúdez Qvortrup, N. (2022b.) Finding ways of searching for the disappeared: the information practices of the families in Colombia. Journal of Documentation, 78(6), 1371–1388.
Bermúdez Qvortrup, N. & Giraldo Lopera, M. L. (2022). Evidence of Jorge: Documentary Traces of a Forced Disappearance in Colombia. Archivaria, 94, 204–230.
Caruth, C. (2013). Literature in the Ashes of History. Johns Hopkins University Press.
Caruth, C. (2016). Unclaimed experience: trauma, narrative, and history. Johns Hopkins University Press.
Cronin-Furman. K. & Krystalli, R. (2020) The things they carry: Victims’ documentation of forced disappearance in Colombia and Sri Lanka. European Journal of International Relations, 27(1), 79–101.
Dulitzky, A. 2019. The Latin-American Flavor of Enforced Disappearance, Chicago Journal of International Law, 19(2), 423–489.
Felman, S. (1987). Jacques Lacan and the Adventure of Insight. Harvard University Press.
Felman, S. & Laub, D. (1992). Testimony. Crises of witnessing in literature, psychoanalysis and history. Routledge.
Felman, S. (2002). The Juridical Unconscious. Trials and traumas in the twentieth century. Harvard University Press.
Felman, S. (2003). The Scandal of the Speaking Body. Don Juan with J. L. Austin, or Seduction in Two Languages (C. Porter, overs.). Standford University Press.
FNs Internasjonal konvensjon om beskyttelse mot tvungen forsvinning. (2010).
Freud, S. (2001). The interpretation of dreams. Chapter VII The psychology of the dream processes. The Standard Edition of the Complete Psychological Works of Sigmund Freud, 509–610. Vintage: The Hogarth Press and the Institute of Psychoanalysis. (Opprinnelig versjon utgitt 1900)
Freud, S. (2015). Mannen Moses og den monoteistiske religionen (K. Uecker, overs.). Vidarforlaget. (Opprinnelig versjon utgitt 1939).
Gomez-Suarez, A. (2015). Genocide, Geopolitics and Transnational Networks: Con-textualising the destruction of the Unión Patriótica in Colombia ( Routledge Studies in Global and Transnational Politics). Routledge.
Gould, C. and Harris, V. (2014). Memory for Justice. Nelson Mandela Foundation.
Guglielmucci, A. & Marin Suarez, A.M. (2016). La Desaparición Forzada En La Escena Pública Colombiana: Movilización Social Y Estrategias De Visibilización. Clepsidra: Revista Interdisciplinaria de Estudios sobre Memoria, 3(6), 28–55.
Kristeva, J. (2001). Hannah Arendt. Life is a Narrative. University of Toronto Press.
Krystalli, R. (2020). Attendance Sheets and Bureaucracies of Victimhood in Colombia, PoLAR: Political and Legal Anthropology Review.
Lacan, J. (1998). The Seminar of Jaques Lacan: The Four Fundamental Concepts of Psychoanalysis (A. Sheridan, overs.). Norton & Company. (Opprinnelig versjon utgitt 1973).
Lacan, J. (2006). Écrits: The First Complete Edition in English (B. Fink, trans.). Norton & Company (Opprinnelig versjon utgitt 1970–1999).
Madsen, O. J. (2017). Den terapeutiske kultur. Universitetsforlaget.
Ostad, J.O. & Kleivane, E. (2021). Språk i arkivet. Historier om hvordan språk reflekterer samfunnet. Nota Bene, Nasjonalbiblioteket.
Rivera-Garza, C. (2021). Forord. I S. Uribe, Antígona González (s. 4–9). Larvik: H//O//F
Romero Vargas, A. N. (2022) Entre nombres sin cuerpo: La memoria como estrategia metodológica para la acción forense sin daño en casos de desaparición forzada. Medellín, Colombia: Corporación Región.
Pellegrino, S. V. (2017). Incumplir Cumpliendo: Una Etnografía al Papeleo Del Auto 004 [Doktorgradsavhandling, Universidad de los Andes] .
Sofokles. (1942). Sofokles Antigone (E. Vandvik, overs). Johan Grundt Tanum. (Originalt arbeid fra ca. 445 FK.).
Universidad Nacional de Colombia (UNAL), Facultad de Ciencias Humanas y Económicas. (2021, 19. August). Primer Encuentro De Iniciativas Para La Construcción De Paz. YouTube.
Uribe, S. (2021). Antígona González (B. Vada, overs.). Larvik: H//O//F. (Opprinnelig versjon utgitt 2012).
Van der Kolk, B. (2020). Kroppen holder regnskap. Hjerne, kropp og sinn i behandlingen av traumer. Flux Forlag.
Zambrano, M. (2019). La tumba de Antígona. Alianza Editorial. (Opprinnelig versjon utgitt 1967).