Mer utsatt eller sterkere reaksjon?

Forklaringsmodeller for kjønnsforskjellen i depresjon er basert på den klassiske stress-sårbarhets-modellen og samspillet mellom biologiske, psykologiske og sosiale faktorer (f.eks. Hyde & Mezulis, 2020). Grunnleggende i modellene er stress-eksponeringsforklaringen: Jenter utsettes oftere for belastninger enn gutter, og blir derfor mer deprimerte, og stress-reaktivitetsforklaringen: Jenter reagerer sterkere når de utsettes for belastninger, i form av mer depresjon (Hankin et al., 2007). Vi undersøkte disse to forklaringene, sett i lys av stressende livshendelser og mobbing. Et viktig poeng er at tidligere forskning typisk undersøker 12–13-åringer ved første måletidspunkt (f.eks. Hankin et al., 2007) – alderen der kjønnsforskjellen i depresjon blir etablert (Salk et al., 2017). Men mekanismer som skal forklare hvorfor flere jenter blir deprimerte, må virke i perioden før kjønnsforskjellen i depresjon oppstår. Studien vår hadde en yngre aldersgruppe ved første måling, og kunne undersøke forklaringsmekanismer allerede før 12–13-årsalderen.

Risikofaktorer

Stressende livshendelser og mobbing er veletablerte risikofaktorer for depresjon (Christina et al., 2021; Ge et al., 1994), men det er uavklart om de kan bidra til å forklare at flere jenter enn gutter blir deprimerte i ungdomsalderen. For stress-eksponeringsforklaringen er ikke forskningen entydig om hvorvidt jenter er mer utsatt for stressende livshendelser (f.eks. Davis et al., 1999; Jenness et al., 2019), mobbing generelt (Sweeting et al., 2006; Wendelborg, 2020) eller mer spesifikke typer, for eksempel relasjonell mobbing (Hager & Leadbeater, 2016; Lepore & Kliewer, 2019). Likeledes spriker resultatene knyttet til stress-reaktivitetsforklaringen. En metaanalyse (Christina et al., 2021) fant ingen kjønnsforskjell i sammenhengen mellom mobbing og depresjon når målt som del av internaliserende vansker. Samtidig finner andre at stressende livshendelser (Ge et al., 1994) og mobbing (Lepore & Kliewer, 2019) predikerer depresjon i sterkere grad hos jenter enn gutter, men da parallelt med at kjønnsforskjellen i depresjon oppstår. På bakgrunn av disse studiene er det derfor uklart om jenter reagerer på belastninger med mer depresjon enn gutter, eller om det er depresjonen som fører til mer belastninger, såkalt stressgenerering (Hankin et al., 2007).

Tidlig trygg i Trondheim

Vår studie finner støtte for reaktivitetsforklaringen

I vår studie foreslo og testet vi spesifikke kriterier som bør være oppfylt for å gi støtte til stress-eksponerings- og stress-reaktivitetsforklaringene. Vi fulgte 748 deltakere fra befolkningsstudien Tidlig trygg i Trondheim (Steinsbekk & Wichstrøm, 2018) fra 8- til 14-årsalderen. Studien kunne slik undersøke om kjønnsforskjeller i stress-eksponering og stress-reaktivitet kommer frem før kjønnsforskjellen i depresjon som oppstår i de tidlige ungdomsårene, og slik bidrar til å forklare forskjellen. Vi brukte statistiske metoder som er egnet til å belyse om jentene som ble utsatt for stress, er de samme som senere fikk en økning i depresjon – et premiss i både stress-eksponerings- og stress-reaktivitetsforklaringene. Det meste av tidligere forskning på området har undersøkt forklaringene med metoder som ikke kan si noe om årsaker til endring i depresjon hos personene som utsettes for stress.

Jenter reagerer sterkere

Vår studie finner støtte for reaktivitetsforklaringen. Det ser ut til at jenter reagerer sterkere enn gutter på stressende livshendelser og mobbing i form av mer depresjonssymptomer. Resultatene gav ikke støtte for stress-eksponeringsforklaringen: Jentene og guttene ble nemlig utsatt for en lik mengde av belastningene.

Studien har ikke undersøkt hvorfor det kan være slik at flere jenter reagerer med depresjon når de utsettes for stressende livshendelser og mobbing i overgangen til tenårene. Det kan for eksempel handle om hormonelle forskjeller mellom jenter og gutter, eller at jenter kan ha større tendens til grubling i møte med belastninger (Hyde et al., 2020). Med tanke på å forebygge kjønnsforskjellen i depresjon er det behov for forskning som ser nærmere på slike mekanismer.

Merknad:  Ida Sund Morken er ansatt som redaktør i Psykologtidsskriftet