Det er en naturlig ambisjon for den største åpne plattformen for psykologifaget i Norge. I en medievirkelighet som er oppsplittet. Der diskusjoner ofte foregår i lukkede rom og kommentarfeltene kan være betydelig undermoderert.

Premieren på vår spalte Nye stemmer, som fra nå av supplerer våre ordinære debattsider, er et tydelig signal om hva vi vil: åpne døren, høvle ned terskelen for nettopp nye stemmer. Vi vet at de fins der ute. Vi har i første omgang valgt ut seks skribenter fra ulike deler av landet: Helén Ingrid Andreassen, Raymond Stangenes, Sidsel Fjelltun, Usman Chaudhry, Runa Kongsvik og Håkon Coucheron Fredhammer. I løpet av tolv måneder skal de skrive to tekster hver. Det er vi takknemlige for.

Samtlige er ikke-spesialister. Det er et poeng i seg selv. Det er naturlig for oss å lytte til yngre psykologers tanker og erfaringer. Ikke minst i en tid hvor psykologkompetanse er mer etterspurt enn noensinne, samtidig som tjenestene og tjenesteutøverne opplever å være under sterkt press. Hva sier fotfolkene? De som har tjenestesandalene på og vet hvor de klemmer? Som kanskje fortsatt har idealene intakt, fordi ekkoet fra forelesningssalen ennå klinger i ørene?

Vi jakter på tekster som vibrerer av personlig engasjement. Et engasjement som forhåpentligvis vil smitte over på leserne og gi flere lyst til å ytre seg i våre spalter, enten i papirutgaven eller på nett.

Vi er ute etter tydelige meninger om fag, politikk, erfaringer fra praksis og foreningsliv (les: psykologforeningsliv). Tekster som setter fag og fagutøvere inn i en samfunnssammenheng, utfordrer vedtatte sannheter og inviterer til åpen debatt i tråd med pressens samfunnsmandat.

Vi vet at Psykologtidsskriftet kan fungere som lyttepost for beslutningstakere som vil bygge inn biter av virkeligheten i sitt beslutningsgrunnlag. Det er slik uavhengige medier skal fungere.

Slik kan vi bidra til å dytte faget og tjenestene i riktig retning. Slik kan vi i beste fall bidra til demokratibygging i praksis.