Historien

Sveitseren ble født i 1884 og døde for 99 år siden. Det er denne freudianske psykiateren som fant opp den testen som har fått hans navn, ifølge Wikipedia. Men allerede her er det strid blant fagfolk: Flere Rorschach-entusiaster Psykologtidsskriftet har snakket med, vil verken kalle Hermann Rorschach «freudiansk» eller Rorschach-testen «projektiv».

– Rorschach hadde en eksperimentell holdning til tester. Og nyere Rorschach-forskere kaller testen en performance-basert metode, det vil si at den bygger på faktisk observert adferd og kommunikasjon hos den som blir testet, sier Ellen Hartmann.

Rorschach-metoden går ifølge førsteamanuensis Ingunn Skre på Institutt for psykologi ved Universitetet i Tromsø ut på «at klienten blir forelagt ti plansjer med «blekk-klatter», noen i sort-hvitt, andre i farger, og så bes om å fortelle hva de forestiller eller minner om», skriver Skre på. Hun påpeker at metoden er kritisert for å være upålitelig som diagnostisk metode.

Den er heller ikke ment å være en diagnostisk metode, ifølge Cato Grønnerød.

Her er hans fortelling om Rorschachs opp- og nedturer gjennom hundre år:

Fram til 30- og 40-tallet ble Rorschach-metoden veldig mye brukt. På 50- og 60-tallet var den nærmest synonym med klinisk psykologi.

– Det ble mange subjektive vinklinger på metodebruken. Testen hadde et svakt psykometrisk grunnlag. Den ble mye brukt rent klinisk, hypotesetestende og utforskende, sier Grønnerød.

Et skifte kom med skåringssystemet The Comprehensive System av den amerikanske psykologen , ifølge Grønnerød. Han standardiserte administrering, skåring og tolkning av testen. Exner ryddet opp i mange av manglene, blant annet i normdataene, sier Grønnerød. Det førte til mye forskning og økt bruk.

– Nedturen kom rett etter årtusenskiftet, da Rorschach generelt og The Comprehensive System spesielt fikk mye kritikk. En del av kritikken var berettiget, sier Grønnerød.

– Hvorfor var den berettiget?

– Kritikken var mye mot normdataene. Normene var blant annet for smale, det var i hovedsak snakk om hvite amerikanere. Normdatagrunnlaget har etter dette blitt utvidet, nå inkluderer det flere tusen personer fra hele verden. Noe av kritikken gikk også på reliabilitet, det handlet mye om kvaliteten på selve administreringen av Rorschach-testen, altså standardiseringen. Den er også forbedret, den var for variabel.

Grønnerød vedgår at det er det han omtaler som «enkelte variabler», som har vist seg ikke å holde mål, for eksempel indekser som skulle fange opp schizofreni og depresjon.

– I det nye systemet som jeg jobber mye med, det heter , er disse tatt ut. Der fokuserer man på de variablene som har vist seg å ha god empirisk støtte.

Grønnerød mener det er synd at mange bare har fått med seg kritikken av Rorschach, og ikke svarene på kritikken og det han mener er en stor mengde forskning og utvikling som har skjedd de siste tjue årene.

– Selv de argeste kritikerne fra den gang sier nå at Rorschach-metoden er en reliabel og valid metode, sier Grønnerød.

Bruk og evidens

Psykologtidsskriftet har spurt Helsedirektoratet om deres syn på Rorschach-metoden, om det finnes noen anbefalinger om bruk av denne testen, og om de vet hvor mye eller lite den er brukt.

Avdelingsdirektør Torunn Janbu svarer at de verken har anbefalinger vedrørende bruk av Rorschach eller har gjort vurderinger av testen.

– Vi kjenner heller ikke til kartlegginger med hensyn til hvorvidt den fortsatt er i bruk.

Janbu henviser til helseforetakene. Det regionale helseforetaket Helse Nord opplyser at de har fått tilbakemelding fra tre av fire sykehusforetak om bruk av Rorschach. Tilbakemeldingene er at Rorschach ikke er regelmessig i bruk i pasientbehandling. Det rapporteres om et forskningsprosjekt som benytter Rorschach. Kommunikasjonsavdelingen understreker at tilbakemeldingen er basert på en forespørsel de har gjort til helseforetakene i regionen, med kort svarfrist.

Rorschach-metoden har ifølge Cato Grønnerød vært blant de fire mest brukte i verden fram mot 80-tallet, men bruken har fra da blitt redusert.

– Vi er i ferd med å publisere en undersøkelse av hvor mye ulike tester blir brukt blant norske psykologer, og der ligger Rorschach på 18. plass, forteller Grønnerød.

– Hva er det egentlig testen prøver å finne ut?

– Rorschach-metoden er en problemløsningsoppgave som sier noe om hvordan vi tar inn og bearbeider informasjon. Dette involverer persepsjon, kognitive prosesser, emosjonsregulering, selvbildet og kvaliteten på relasjoner. Metoden er spesielt følsom for forstyrrelser i realitetstesting og avvikende tankeprosesser, men også selvopplevelse og opplevelsen av andre er viktige områder som kan belyses.

– Men hvor solid er egentlig det vitenskapelige grunnlaget?

– Det er solid. Ingen andre metoder har så mange metaanalyser å vise til, som undersøker reliabilitet og validitet i ulike skalaer, som det Rorschach-metoden har. Resultatene fra disse metaanalysene viser at Rorschach-metoden er like god som andre metoder, det er ingen grunn til å kritisere den spesielt. Alle metoder har svakheter, inkludert Rorschach-metoden, sier Grønnerød.

Det er likevel uenighet om det vitenskapelige grunnlaget for Rorschach. Nevropsykolog Kjetil Fjell er blant kritikerne:

– All forskning jeg har lest, viser at de psykometriske verdiene til såkalte projektive tester, som jo inkluderer Rorschach, er svært dårlige.

Fjell frykter at når behandlere bruker det han omtaler som tester med dårlige psykometriske verdier, gir de klinisk skjønn eller rett og slett synsing autoritet dette ikke skal ha.

– Min lesing av forskningen på Rorschach er at vi ikke kan stole på at den måler det den skal måle.

Når Psykologtidsskriftet spør Kjetil Fjell om det finnes tilfeller der Rorschach kan fungere, begynner han å le.

– Nei. Eller, jo. Jeg har hørt at noen har brukt Rorschach som et redskap til å snakke med pasientene. Men hvis vi skal snakke med pasientene, tror jeg det er lurere å legge vekk testene våre, og møte folk der de er.

Rolf Marvin Bøe Lindgren resonnerer i samme gate.

– Jeg vet at enkelte terapeuter jeg har respekt for, har klinisk nytte av Rorschach som hypotesegenererende. Men hypotesene er såpass usikre at terapeuten hele tiden må vurdere det Rorschach viser, opp mot hvordan klienten faktisk framstår.

Det er ifølge Lindgren et problem med forskningen på Rorschach at de som bruker metoden, ikke forholder seg til alminnelig anerkjente vitenskapelige begreper.

– Rorschach-entusiaster har et eget språk. Det forkludrer forskningen. Det forkludrer vitenskapelig innsyn.

Lindgren trekker en parallell til personlighetstesten .

– Hvis jeg skal vurdere en utredning basert på en MMPI, så følger den et anerkjent vitenskapelig språk. Jeg trenger ikke å ha et kurs i MMPI for å lese og forstå en MMPI-vurdering.

Kontrasten er stor til Rorschach, mener Lindgren.

– Skal man kritisere en utredning basert på Rorschach, må man ha kjennskap til psykoanalytisk tenkning og metode, som du rett og slett ikke kan forvente at folk har. Det gjør Rorschach vanskelig å kritisere. Ting betyr noe annet for en Rorschach-kjenner enn for andre. De kan forandre målet hele tiden.

Cato Grønnerød syns det er vanskelig å argumentere imot det vitenskapelige grunnlaget for Rorschach-metoden. Andre metoder som blir mye brukt, har færre uavhengige studier og analyser som viser at de er like gode, mener han.

– Det finnes lignende metoder som Rorschach, for eksempel Thematic Apperception Test (), men de er ikke i nærheten av å ha like høy vitenskapelig status.

At Grønnerød trekker inn TAT, syns Lindgren er fascinerende.

– Du forsvarer da ikke en dårlig test ved å vise til at det finnes andre tester som er enda dårligere.

Lindgren mener at selv om det finnes svært mye dokumentasjon og forskning på Rorschach, betyr ikke det nødvendigvis at testen er god, det handler om at testen er gammel.

– Man forveksler mengde forskning med god dokumentasjon, mener Lindgren.

– Hvorfor mener du at Rorschach ikke bør brukes klinisk?

– Den kliniske dokumentasjonen er altfor sprikende. Det teoretiske grunnlaget har ikke tilstrekkelig troverdighet. Og språkføringen gjør at det er vanskelig for folk som ikke er inn i akkurat den tenkemåten å forstå en Rorschach på.

Forskningskontroverser

Psykologtidsskriftet har spurt Cato Grønnerød om han kan oppgi hvilke to-tre artikler, gjerne så ferske som mulig, han mener underbygger det vitenskapelige grunnlaget for Rorschach. Han viser først til tre artikler han mener er sentrale for å forstå Rorschach-metodens status: En offisiell uttalelse fra (2) Society for Personality Assessment (2005). The Status of the Rorschach in Clinical and Forensic Practice: An Official Statement by the Board of Trustees of the Society for Personality Assessment, Journal of Personality Assessment, 85(2), 219-237, DOI: 10.1207/s15327752jpa8502_16, en metaanalyse av og kolleger(3) Mihura, J.L., Meyer, G.J., Dumitrascu, N., & Bombel, G. (2013). The validity of individual Rorschach variables: Systematic reviews and meta-analyses of the comprehensive system. Psychological Bulletin, 139(3), 548–605. https://doi.org/10.1037/a0029406  og en artikkel av Aaron J. Kivisto og kolleger om rettsmedisinsk bruk(4) Kivisto, A.J., Gacono, C., & Medoff, D. (2013). Does the R-PAS Meet Standards for Forensic Use? Considerations with Introducing a New Rorschach Coding System, Journal of Forensic Psychology .

Ingen av artiklene imponerer Lindgren.

– Mihura har for det første økonomiske interesser i Rorschach-metoden. En artikkel(5) Mihura, J.L. (2019). Correcting Smith et al.’s (2018) criticisms of all Rorschachstudies in Mihura, Meyer, Dumitrascu, & Bombel’s (2013) Meta-Analyses. Rorschachiana, 40, 169–186. https://doi.org/10.1027/1192-5604/a000118  av henne i 2019 hevder at Rorschach-metoden nå er den mest granskede og best dokumenterte psykologiske vurderingsmetoden som finnes. Det ble tilbakevist av Joseph Smith(6) Smith, J., Gacono, C., Fontan, P., Cunliffe, T., & Andronikof, A. (2020). Understanding Rorschach Research: Using the Mihura (2019) Commentary as a Reference. SIS J. Proj. Psy. & Ment. Health  27, 71–82.  i fjor.

Lindgren på sin side viser til boken What’s Wrong With The Rorschach (7) Wood, J.M., Nezworski, M.T., Lilienfeld, S.O., &Garb, H.N. (2011). What’s Wrong With The Rorschac. Science Confronts the Controversial Inkblot Test. Jossey-Bass.  av fire amerikanske psykiatri- og psykologiprofessorer.

Forfatterne har undersøkt mer enn femti års forskning og hevder å dokumentere at Rorschach har relativt liten verdi for å diagnostisere psykisk sykdom, vurdere personlighet, forutsi atferd eller avdekke seksuelle overgrep eller andre traumer. Ifølge utgiver (i Psykologtidsskriftets oversettelse) avslører forfatterne «de sterke psykologiske, økonomiske og politiske kreftene som fortsetter å støtte Rorschach til tross for forskningen som har avslørt dens mangler og farer».

Rorschach i retten