Jeg jobber ved RVTS Sør, der en del av jobben handler om å formidle fagstoff til de som står nærmest barn og unge, de som gjør de virkelig vanskelige og viktige jobbene, blant annet lærere, fosterforeldre og barnevernsarbeidere. I denne sammenhengen har jeg vært opptatt av å finne frem til gode forenklinger, modeller og metaforer som kan gjøre fagstoffet forståelig og anvendbart.

Jeg ble introdusert for Daniel Siegel en gang tidlig på 2000-tallet, og var først ikke så veldig interessert. Jeg tenkte at et nevrobiologi-språk var begrensende og trangt, og ikke nok egnet som modell for kompleks sosial virkelighet. Så hørte jeg Susan Hart snakke om nevroaffektiv utvikling og «avstemming på ulike nivåer i hjernen», og ble slått av hvor enkelt det går an å snakke om komplekse fenomener. Dette var i 2008. Susan Hart henviste blant annet til Siegel, og jeg prøvde meg på boken en gang til. Denne gangen falt det skjell fra mine øyne, som det heter. Hans måte å snakke på om grunnleggende hjernefunksjoner som hukommelse, tilknytning og emosjoner i sammenheng med selvregulering og meningsdannelse, åpnet veien for en pedagogisk modell som har vist seg veldig anvendbar i vår jobb som kunnskapsformidlere. Boken kom i ny utgave i 2012, så for de som måtte være interessert, er det nok den man bør skaffe seg.

Heine Steinkopf, fagleder og psykologspesialist ved RVTS Sør, utfordrer Jan Wergeland til å ta stafettpinnen videre