Psykologtidsskriftet

Fagartikkel

Forsvinner schizofreni? Psykosediagnostikkens fallitt

Per Bergsholm
  • Per Bergsholm

    Overlege dr. med., Avdeling for akuttpsykiatri, Ullevål, Oslo universitetssykehus

Publisert: 04.08.2015 | Utgave: 8 | Side: 668-680

Diagnostikken av psykoser har hatt en mangslungen utvikling som i praksis har vært til liten nytte og kan ha vært uheldig. Men positive endringer er i gang.

«Psykose» brukes i dag om psykiske lidelser der realitetsvurderingen svikter slik at egne indre opplevelser bryter med den faktiske virkelighet (Malt et al., 2012; Ottosson, 2010; Tesli & Andreassen, 2013). Psykotiske symptomer viser seg ved ulike blandinger av vrangforestillinger, hallusinasjoner, disorganisert tenkning (slik det kommer fram i tale og noen ganger i skrift) og grovt disorganisert eller abnorm motorisk atferd. Negative symptomer – svekkede uttrykk for følelser, interesser, vilje og sosial deltagelse – er også vanlig, men uspesifikke (Messinger et al., 2011; Cohen et al., 2012; American Psychiatric Association, 2013).

Organiske forstyrrelser i hjernen på grunn av infeksjon, neoplasme, karsykdom, toksiske substanser, autoimmunitet, degenerativ sykdom, endokrin sykdom, metabolske forstyrrelser og hodeskade kan noen ganger utløse psykotiske symptomer. Når slike årsaker ikke er til stede, snakker man om ikke-organiske eller funksjonelle psykoser, fordi det «bare» dreier seg om en funksjonsforstyrrelse. Genetiske forstyrrelser og subtile medfødte eller tidlig oppståtte hjerneskader kan selvsagt likevel ligge bak (Malt et al., 2012).

Kategoridiagnostikken av funksjonelle psykoser bygger på toneangivende fagfolks subjektive oppfatninger, fordi biologiske tester ikke fins. Funksjonelle psykoser er lenge blitt gruppert i fire hovedkategorier (Berner et al., 1992; Berrios, 1996; Lake, 2012):

ENHETSPSYKOSE Forstyrret stemningsleie ble sett på som en sentral del av funksjonelle psykoser siden antikken. Fra 1600-tallet ble manisk-melankolske blandingstilstander beskrevet. Den tyske renessansemesteren Albrecht Dürer skildrer det ene aspektet av tilstanden i dette trykket, Melencolia 1, fra 1514. Bildet er blitt tolket som et portrett av kunstneren selv. Bilde: Wikimedia Commons

FORSTYRRET STEMNINGSLEIE Karl Ludwig Kahlbaum (1828–1899) beskrev flere ulike typer psykoselidelser, som hebefreni og katatoni, men hadde ikke til hensikt å beskrive en ny type sykdom. På slutten av 1800-tallet mente fortsatt mange at funksjonelle psykoser først og fremst skyldtes forstyrret stemningsleie. Foto: wikiwand.com

DIKOTOMI I 1899 lagde Emil Kraeplin (1856–1926) en dikotomi mellom ‘dementia praecox’ (senere schizofreni) og manisk-depressiv sinnslidelse. Etter hvert ble han i tvil om denne todelingen var riktig, men tvilen fikk ikke gjenklang i fagmiljøet – forenklingen hadde appell. Foto: Wikimedia Commons

Tidsperiode

Begreper

Den greske antikken

De fleste tilstander som senere ble kalt funksjonelle psykoser ble inkludert i begrepene mani og melankoli.

Middelalderen

Mani, melankoli og blandingstilstander av disse ble ofte beskrevet hos samme person over tid.

1800-tallet, første del

Enhetspsykose, dvs. ideen om at alle psykosevarianter utvikler seg fra samme tenkte sykdomsgrunnlag, hadde stor tilslutning.

1800-tallet, siste del

Flere mente at det fantes andre psykosesykdommer i tillegg til manisk-melankolsk psykose; mange psykosevarianter beskrives.

1900

Emil Kraepelin dikotomiserer slik at dementia praecox (hebefreni, katatoni, dementia paranoides) blir en liten gruppe og manisk-depressiv sinnslidelse en stor gruppe.

1911–59

Eugene Bleuler erstatter dementia praecox med schizofreni og definerer grunn- og tilleggssymptomer, mens Kurt Schneider definerer førsterangs og annenrangs symptomer. Kraepelins dikotomi befestes og schizofreni blir et svært vidt begrep.

1920

Kraepelin betviler sin egen dikotomi, men blir ikke hørt.

1920–93

Mange varianter mellom schizofreni og affektive psykoser beskrives, som schizoaffektiv, sykloid, schizofreniform, reaktiv og polymorf psykose.

1969–92

ICD-8 og 9 bygger særlig på Kraepelin, Bleuler og Schneider. Schizofreni dominerer. Men i Norge/Danmark brukes mye reaktiv psykose, særlig paranoid form, iSverige sykloid psykose.

1970-tallet

Økende kritikk av schizofreni-overdiagnostikk: Pope & Lipinski o.a.

1980

DSM-III, kriteriebasert: Markerte affektive symptomer blir eksklusjonskriterium for schizofreni, og stemnings-inkongruente psykotiske symptomer aksepteres ved affektive psykoser.

1993

ICD-10, kriteriebasert: Følger DSM-III med få unntak. Polymorf psykose erstatter reaktiv og sykloid psykose.

1994

DSM-IV: følger stort sett DSM-III

2013

DSM-5: Undergruppene av schizofreni fjernes. Katatoni får egne koder, som kan knyttes til ulike affektive, psykotiske og organiske lidelser. Psykosesymptomer beskrives i et eget kapittel uavhengig av bestemte kategorier.

1900-tallet, sistedel, og 2000-tallet

Økende holdepunkter for at kategoridiagnostikken hemmer framgang og at en kontinuum/spektrum-modell med graderte dimensjoner på tvers av kategorier er bedre forenlig med klinikk, patogenese og behandling.

Stemningsforstyrrelse er sentralt ved psykoser, noe som har vært erkjent fra antikkens tid. Men fra slutten av 1800-tallet kom dette i skyggen av en dominerende vektlegging av tankeforstyrrelser

NYTT BEGREP Eugen Bleuler (1857–1939) erstattet termen ‘dementia praecox’ med schizofreni i 1911. Selv mente han den beste kuren for schizofreni var psykoanalyse. Dette bildet er tatt i 1935. Gutten på bildet er ukjent. Foto: fra boken Eugen Bleuler – Pionier der Psychiatrie

«Grunnsymptomene» overlapper med det som senere er betegnet «negative symptomer», som like gjerne kan skyldes depresjon

FØRSTERANGSSYMPTOMER På 1940–50-tallet listet Kurt Schneider (1887–1967) opp en rekke symptomer («førsterangs symptomer») han mente skilte schizofreni fra andre typer psykotiske lidelser. Kriteriene har hatt en enorm innflytelse på diverse diagnosesystemer opp gjennom tidene. «Brannmuren» mellom schizofreni og affektive lidelser ble ytterligere forsterket.

NY MARK Forskningsprosjektet The Research Domain Criteria (RDoC) i regi av NIMH sammenholder nevrobiologiske data med atferdsdata, selvrapporter og behandlingseffekter, for å undersøke nye og mer valide forståelser av psykiske lidelser. Thomas R. Insel har vært leder for NIMH siden 2002, og er ansvarlig for RDoC-prosjektet. Foto: National Institute of Mental Health

Begrepet schizofreni ble vagt, utflytende og svært omfattende, noe det fortsatt er

Referanser

  1. Litteratur

  2. American Psychiatric Association (1980). Diagnostic and statistical manual of mental disorders (3. utg.). Washington, D.C.: American Psychiatric Association.

  3. American Psychiatric Association (1994). Diagnostic and statistical manual of mental disorders (4. utg.). Washington, D.C.: American Psychiatric Association.

  4. American Psychiatric Association (2013). Diagnostic and statistical manual of mental disorders (5. utg.). Washington, D.C.: American Psychiatric Publishing.

  5. Andreasen, N. C. & Akiskal, H. S. (1983). The specificity of Bleulerian and Schneiderian symptoms: a critical reevaluation. Psychiatric Clinics of North America, 6/1, 41–54.

  6. Bauer, M., Grof, P. & Muller-Oerlinghausen, B., red. (2006). Lithium in neuropsychiatry: The comprehensive guide. Abingdon: Informa UK Ltd.

  7. Beck-Friis, J. (2002). Diagnostik av egentlig depression och så kallad utmattingsdepression. Självaktning – ett centralt begrepp. Läkartidningen, 99, 512–517.

  8. Bergem, A. L. M., Dahl, A. A., Guldberg, C. & Hansen, H. (1990). Langfeldt’s schizophreniform psychosis fifty years later. British Journal of Psychiatry, 157, 351–354.

  9. Bergsholm, P., Martinsen, E. W., Holsten, F., Neckelmann, D., Aarre, T. F. (1992). Inadekvat behandling av affective lidelser. Tidsskrift for Den norske lægeforening, 20, 2647–2650.

  10. Bergsholm, P., Martinsen, E. W., Svoen, N., Olsen, T., Holsten, F., Neckelmann D., Aarre, T. F. (1992). Affektive lidelser: Medikamentell behandling og elektrokonvulsiv terapi. Tidsskrift for Den norske lægeforening, 20, 2651–2656.

  11. Berner, P., Gabriel, E., Katschnig, H., Kieffer, W., Koehler, K., Lenz, G. et al. (1992). Diagnostic criteria for functional psychoses, second edition. World Psychiatric Association. Cambridge: Cambridge University Press.

  12. Berrios, G. E. (1996). The history of mental symptoms. Cambridge: Cambridge University Press.

  13. Brandt, C. L., Eichele, T., Melle, I., Sundet, K., Server, A., Agartz, I. et al. (2014). Working memory networks and activation patterns in schizophrenia and bipolar disorder: comparison with healthy controls. British Journal of Psychiatry, 204, 290–298.

  14. Bschor, T. (2014). Lithium in the treatment of major depressive disorder. Drugs, 74, 855–862.

  15. Cipriani, A., Hawton, K., Stockton, S. & Geddes, J. R. (2013). Lithium in the prevention of suicide in mood disorders: updated systematic review and meta-analysis. British Medical Journal, 346, f3646.

  16. Cohen, A. S., Najolia, G. M., Kim, Y. & Dinzeo, T. J. (2012). On the boundaries of blunt affect/alogia across severe mental illness: Implications for Research Domain Criteria. Schizophrenia Research, 140, 41–45.

  17. Cross-Disorder Group of the Psychiatric Genomics Consortium (2013). Genetic relationship between five psychiatric disorders estimated from genome-wide SNPs. Nature Genetics, 45, 984–995.

  18. Crow, T. J. (1986). The continuum of psychosis and it implication for the structure of the gene. British Journal of Psychiatry, 149, 419–429.

  19. Crow, T. J., Chance, S. A., Priddle, T. H., Radua, J. & James, A. C. (2013). Laterality interacts with sex across the schizophrenia/bipolarity continuum: An interpretation of meta-analyses of structural MRI. Psychiatry Research, 210, 1232–1244.

  20. Cullberg, J. (2013). Reflections on the conceptual challenges of psychosis and schizophrenia. The Nordic Psychiatrist, issue 1, 6–8.

  21. Der, G., Gupta, S., & Murray, R. M. (1990). Is schizophrenia disappearing? The Lancet, 335, 513–516.

  22. Fink, M. (2013). Rediscovering catatonia: the biography of a treatable syndrome. Acta Psychiatrica Scandinavica,127 (Suppl. 441), 1–47.

  23. Fink, M., Shorter, E. & Taylor, M. A. (2010). Catatonia is not schizophrenia: Kraepelin’s error and the need to recognize catatonia as an independant syndrome in medical nomenclature. Schizophrenia Bulletin, 36, 314–320.

  24. Fink, M. & Taylor, M. A. (2003). Catatonia: a clinician’s guide to diagnosis and treatment. Cambridge: Cambridge University Press.

  25. Fusar-Poli, P., Frascarelli, M., Valmaggia, L., Byrne, M., Stahl, D., Rocchetti, M. et al. (2015). Antidepressant, antipsychotic and psychological interventions in subjects at high clinical risk for psychosis: OASIS 6-year naturalistic study. Psychological Medicine, 45, 1327–1339..

  26. Garver, D. L., Kelly, K., Fried, K. A., Magnusson, M., & Hirschowitz, J. (1988). Drug response patterns as a basis of nosology for the mood-incongruent psychoses (the schizophrenias). Psychological Medicine, 18, 873–885.

  27. Ghaziuddin, N., & Walter, G. (Red.). (2013). Electroconvulsive therapy in children and adolescents. Oxford: Oxford University Press.

  28. Goodwin, F. & Redfield Jamison, K. (2007). Manic-depressive illness: Bipolar disorder and recurrent depression (2. utg.). Oxford: Oxford University Press.

  29. Grunze, H., Vieta, E., Goodwin, G. M., Bowden, C., Licht, R. W., Möller, H.-J. et al. (2013). The World Federation of Societies of Biological Psychiatry (WFSBP) guidelines for the biological treatment of bipolar disorders: Update 2012 on the long-term treatment of bipolar disorder. World Journal of Biological Psychiatry, 14, 154–219.

  30. Gualtieri, C. T. (2002). Brain injury and mental retardation: Psychopharmacology and neuropsychiatry. Philadelphia: Lippincott Williams & Wilkins.

  31. Haukvik, U. K., Westlye, L. T., Mørch-Johnsen, L., Jørgensen, K. N., Lange, E. H., Dale, A. M. et al. (2015). In vivo hippocampal subfield volumes in schizophrenia and bipolar disorder. Biological Psychiatry, 77. 581–588.

  32. Healy, D (2008). Mania. Baltimore: The John Hopkins University Press.

  33. Hecker, E (1871). Die Hebefrenie. Archiv für pathologische Anatomie und Physiologie und für klinische Medizin, 25, 394–429.

  34. Heckers, S., Barch, D. M., Bustillo, J., Gaebel, W., Gur, R., Malaspina, D. et al. (2013). Structure of the psychotic disorders classification in DSM-5. Schizophrenia Research, 150, 11–14.

  35. Helsedirektøren (1981). Rundskriv nr. 1–1053/81. 15. august 1981. Veiledning for bruk av den psykiatriske diagnoseliste av 1. januar 1969. Oslo: Lov om psykisk helsevern, Diverse, Skriv nr. 3, Vedlegg B.

  36. Høye, A. (2013). På tide å tenke nytt om psykiatriske diagnoser. Tidsskrift for Den norske legeforening, 133, 1329–1331.

  37. Insel, T.R. (2014). The NIMH Research Domain Criteria (RDoC) project: Precision medicine for psychiatry. American Journal of Psychiatry, 171, 395–397.

  38. Jansson, L. B. & Parnas, J. (2007). Competing definitions of schizophrenia: what can be learned from polydiagnostic studies? Schizophrenia Bulletin 33, 1178–1200.

  39. Johannessen, J. O. & McGorry, P. (2010). DSM-5 and the «psychosis risk syndrome»: The need for a broader perspective. Psychosis, 2, 93–110.

  40. Kahlbaum, K. L. (1874). Die Katatonie oder das Spannungsirresein: eine klinische Form psychischer Kranheit. Berlin: Verlag August Hirschwald.

  41. Kasanin, J. (1933). The acute schizoaffective psychoses. American Journal of Psychiatry, 13, 97–126.

  42. Kleist, K. (1928/1974). Cycloid, paranoid, and epileptoid psychoses and the problem of degenerative psychoses. Translated by Marshall, H. I: Hirsch, S. R., Shepard, M., (Red.), Themes and variations in European psychiatry. An anthology. Bristol: John Wright & Sons Ltd. Side 293–331.

  43. Konopaske, G. T., Lange, N., Coyle, J. T. & Benes, F. M. (2014). Prefrontal cortical dendritic spine pathology in schizophrenia and bipolar disorder. JAMA Psychiatry, 71, 1323–1331.

  44. Kraemer, H. C ., Pruyn, J. P., Gibbons, R. D., Greenhouse, J. B., Grochocinski, V. J., Waternaux, C. & Kupfer, D. J. (1987). Methodology in psychiatric research. Report of the 1986 MacArthur Foundation Network I Methodology Institute. Archives of General Psychiatry, 44, 1100–1106.

  45. Kraepelin, E. (1920/1974). Patterns of mental disorder. Translated by Marshall, H. I: Hirsch, S. R. & Shepard, M. (Red.). Themes and variations in European psychiatry. An anthology. Bristol: John Wright & Sons Ltd. Side 3–30.

  46. Kraepelin, E. (1921/2002). Manic-depressive insanity and paranoia. Translated by Barclay, R. M. Edinburgh: E. & S. Livingstone / Bristol: Thoemmes Press.

  47. Kumbier, E. & Herpertz, S. C. (2010). Helmut Rennert’s universal genesis of endogenous psychosis: The historical concept and its significance for today’s discussion on unitary psychosis. Psychopathology, 43, 335–344.

  48. Lake, C. R. & Hurwitz, N. (2007). Schizoaffective disorder merges schizophrenia and bipolar disorders as one disease – there is no schizoaffective disorder. Current Opinion in Psychiatry, 20, 365–379.

  49. Lake, C. R. (2008). Hypothesis: Grandiosity and guilt cause paranoia; paranoid schizophrenia is a psychotic mood disorder; a review. Schizophrenia Bulletin, 34, 1151–1162.

  50. Lake, R. C. (2012). Schizophrenia is a misdiagnosis: Implications for the DSM-5 and the ICD-11. New York: Springer.

  51. Langfeldt, G. (1965). Lærebok I klinisk psykiatri, tredje utgave. Oslo: H. Aschehoug & Co.

  52. Lasalvia, A., Penta, E., Sartorius, N. & Henderson, S. (2015). Is it time to cosign the label schizophrenia to history? An invited commentary. Schizophrenia Research, 162, 276–284..

  53. Lauveng, A. (2006). I morgen var jeg alltid en løve. Oslo: Cappelen.

  54. Lee, Y. S., Park, i. H., Park, S.-C., Kim, J.-J. & Kwon, J. S. (2014). Johyeonbyung (attunement disorder): Renaming mind splitting disorder as a way to reduce stigma of patients with schizophrenia in Korea. Asian Journal of Psychiatry, 8, 118–120.

  55. Leonhard, K. (!961). Cycloid psychosis – endogenous psychoses which are neither schizophrenic nor manic-depressive. British Journal of Psychiatry, 107, 633–648.

  56. Lipton, A. A. & Simon, F. S., 1985. Psychiatric diagnosis in a state hospital: Manhattan State revisited. Hospital and Community Psychiatry, 36: 368–373.

  57. Malt, U., Andreassen, O. A., Melle, I. & Årsland, D. (2012). Lærebok i psykiatri, 3. utgave. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.

  58. Messinger, J. W., Trémeau, F., Antonius, D., Mendelsohn, E., Prudent, V., Stanford, A.D. & Malaspina, D. (2011). Avolition and expressive deficits capture negative symptom phenomenology: Implications for DSM-5 and schizophrenia research. Clinical Psychology Review, 31, 161–168.

  59. Morris, S.E., Rumsey, J. M. & Cuthbert, B. N. (2014). Rethinking mental disorders: The role of learning and brain plasticity. Restorative Neurology and Neuroscience, 32, 5–23.

  60. Ottosson, J.-O. (2010). Psykiatri. Stockholm: Lieber AB.

  61. Perris, C. (1974). A study of cycloid psychoses. Acta Psychiatrica Scandinavica, supplementum 253, 1–77.

  62. Petrides, G., Malur, C., Braga, R. J., Bailine, S. H., Schooler, N. R., Malhotra, A. K. et al. (2015). Electroconvulsive therapy augmentation in clozapine-resistant schizophrenia: a prospective, randomized study. American Journal of Psychiatry, 172, 52–58.

  63. Pope Jr, H. G. & Lipinski Jr, J. F. (1978). Diagnosis in schizophrenia and manic-depressive illness: A reassessment of the specificity of ‘schizophrenic’ symptoms in the light of current research. Archives of General Psychiatry, 35, 811–828.

  64. Retterstøl, N. (1978). The Scandinavian concept of reactive psychosis, schizophreniform psychosis and schizophrenia. Psychiatrica Clinica, 11, 180–187.

  65. Rosenberg, C. E. (1986). Disease and social order in America: perceptions and expectations. Milbank Quarterly, 64 (Suppl.1), 34–55.

  66. Ruderfer, D. M., Fanous, A. H., Ripke, S., McQuillin, A., Amdur, R. L., Gejman, P. V. et al. (2014). Polygenic dissection of diagnosis and clinical dimensions of bipolar disorder and schizophrenia. Molecular Psychiatry, 19, 1017–1024.

  67. Sato, M. (2006). Renaming schizophrenia: a Japanese perspective. World Psychiatry, 5, 53–55.

  68. Sedler, M. J. (1985). The legacy of Ewald Hecker: a new translation of «Die Hebephrenie». American Journal of Psychiatry, 142, 1265–1271.

  69. Singh, S. P., Singh, V., Kar, N. & Chan, K. (2010). Efficacy in treating the negative symptoms of chronic schizophrenia: meta-analysis. British Journal of Psychiatry, 197, 174–179.

  70. Smith, G. N., MacEwan, W., Ancill, R. J., Honer, W. G. & Ehmann, T. S. (1992). Diagnostic confusion in treatment-refractory psychotic patients. Journal of Clinical Psychiatry, 53, 197–200.

  71. Strömgren, E. (1974). Psychogenic psychoses. I: Hirsch, S. R. & Shepard, M. (Red.), Themes and variations in European psychiatry. An anthology. Bristol: John Wright & Sons Ltd. Side 97–117.

  72. Swartz, C. M. & Shorter, E. (2007). Psychotic depression. New York: Cambridge University Press.

  73. Takahashi, H., Ideno, T., Okubo, S., Matsui, H., Takemura, K., Matsuura, M. et al. (2009). Impact of changing the Japanese term for «schizophrenia» for reasons of stereotypical beliefs of schizophrenia in Japanese youth. Schizophrenia Research, 112, 149–152.

  74. Tesli, M. & Andreassen, O. A. Psychosis – one or many? (2013) The Nordic Psychiatrist, issue 1, 9–11.

  75. Tesli, M., Espeseth, T., Bettella, F., Mattingsdal, M., Aas, M., Melle, I. et al. (2014). Polygenic risk score and the psychosis continuum model. Acta Psychiatrica Scandinavica, 130, 311–317.

  76. Tiihonen, J., Suokas, J. T., Suvisaari, J. M., Haukka, J. & Korhonen, P. (2012). Polypharmacy with antipsychotics, antidepressants, or benzodiazepines and mortality in schizophrenia. Archives of General Psychiatry, 69, 476–483.

  77. Van Os, J. & Kapur, S. (2009). Schizophrenia. Lancet, 374, 635–645.

  78. Viktorin, A., Lichtenstein, P., Thase, M. E., Larsson, H., Lundholm, C., Magnusson, P. K. & Landén, M. (2014). The risk of switch to mania in patients with bipolar disorder during treatment with an antidepressant alone and in combination with a mood stabilizer. American Journal of Psychiatry, 171, 1067–1073.

  79. Waite, J. & Easton, A. (Red.). (2013). The ECT handbook (3. utg.). Glasgow: Bell & Bain Limited.

  80. World Health Organization (1993). The ICD-10 classification of mental and behavioural disorders. Diagnostic criteria for research. Geneva: WHO.

  81. Wyszewianski, L. (1988). Quality of care: past achievements and future challenges. Inquiry, 25, 13–22.

  82. Yaseen, Z. S., Kopeykina, I., Gutkovich, Z., Bassirnia, A., Cohen, L. J. & Galynker, I. (2014). Predictive validity of the suicide trigger scale (STS-3) for post-discharge suicide attempt in high-risk psychiatric inpatients. PLoS ONE, 9, e86768.