Vi legger merke til at innlegget vårt medfører en omfattende respons fra Nordahl, Martinsen og Wang. Egentlig kan det virke som om vi til en viss grad er enige, fordi vi alle mener at kognitiv terapi og interpersonlig terapi er virksomme og ønskelige tilbud i offentlig psykisk helsevern. Likevel får vi inntrykk av at Nordahl og kolleger mener vi er uenige om det meste. Det er beklagelig at de oppfatter det hele som et slags kappløp der leserne av Tidsskriftet skal utpeke en vinner.

Det er besynderlig at forfatterne finner det informativt å påpeke at psykodynamisk terapi har en «mindre» behandlingseffekt

Vårt første innlegg fokuserte spesifikt på ett element i deres artikkel, nemlig at psykodynamisk terapi skulle ha noe mindre behandlingseffekt enn kognitiv terapi og interpersonlig terapi. I den sammenhengen, og på bakgrunn av deres respons på vårt forrige innlegg, er det tre punkter vi kort ønsker å påpeke:

Når vi tar i betraktning kompleksiteten i forskningsfeltet og ikke minst begrensningene resultater fra randomiserte kliniske forsøk og metaanalyser har når det gjelder generalisering tilbake til vanlige pasienter og den kliniske konteksten, er det besynderlig at forfatterne finner det informativt å påpeke at psykodynamisk terapi har en «mindre» behandlingseffekt. Overnevnte poenger understreker betydningen av varsomhet i å trekke altfor bastante slutninger om «vinneren». Dessuten er det viktig å minne om at det ved valg av behandlingsform også er snakk om pasientenes ønsker, egenskaper, verdier og kulturelle kontekst.