Bekymret – Norske utdanningsinstitusjoner har i de siste årene styrket den kliniske delen av profesjonsstudiet i psykologi på bekostning av arbeids- og organisasjonspsykologien, skriver Lars Glasø, Marit Hannisdal og Andreas Joner, alle tre gjesteredaktører for dette temanummeret i klinisk arbeidspsykologi. De er bekymret for at klinikere uten forståelse for arbeidslivet vil ha vansker for å forstå og hjelpe sine klienter. For arbeidsplassen er den viktigste arenaen den voksne klienten oppholder seg på. Med en spesialisering i klinisk arbeidspsykologi får psykologen et langt bedre grunnlag for å bruke det handlingsrommet arbeidslivet gir.

Det gjenstår å se om den kliniske arbeidspsykologien blir en genuin arbeidspsykologi

Utfordringen for arbeidspsykologen er å utvikle et språk, en forståelse, en kunnskap og verktøy som ikke tar utgangspunkt i psykologen som helsearbeider, men nettopp som en aktør i arbeidslivet. Coachingbransjens retorikk viser noe av utfordringen: Psykologer bistår den syke i arbeidslivet, coachen snakker om det friske. Den nye tittelen klinisk arbeidspsykolog kan da leses som en villet arbeidsdeling mellom psykologprofesjonen og andre aktører i arbeidslivet: Psykologen diagnostiserer og behandler, de andre utvikler.

Det er altså en fare for at den kliniske arbeidspsykologen kan fanges i både samfunnets og profesjonens forventning om at en psykolog er en helsearbeider. Og det behøver ikke være noe galt i dette: Når psykisk uhelse er et av de største hindrene for arbeidsdeltakelse, trenger vi psykologer som bidrar til at så mange som mulig finner seg til rette i arbeidslivet.

Samtidig står psykologprofesjonen i fare for å begrense seg unødig mye hvis det kunnskapsgrunnlaget arbeidspsykologen skal bygge på, er forskning relatert til klinisk psykologi. Det gjenstår derfor å se om den kliniske arbeidspsykologien blir en genuin arbeidspsykologi, eller om den mer blir en forlengelse av den tradisjonelle kliniske forsknings- og praksistradisjonen.