Metode

Målet var å screene elevene i aldersgruppen 7–10 år i Haugesund kommune. Tidlig i planleggingen ble rektorene og leder for Pedagogisk-psykologisk tjeneste i kommunen informert. Da prosjektet var godkjent av Regional komité for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK) og av Personombudet for forsking, ble det presentert på rektormøtet, som ga klarsignal til at samarbeid med skolene kunne innledes. De foresatte ble informert i et informasjonsskriv. Studien ble også presentert i lokalavisen.

Utvalget. Ifølge Statistisk sentralbyrå bodde det 33 000 personer i kommunen i det året (2007) da screeningen ble gjennomført. Befolkningsstrukturen var som i landet for øvrig. Nasjonalt var det i 2.-4. klasse registrert 182 786 barn, 51,2 % gutter og 48,8 % jenter. I kommunen var det 1206 barn, 51,8 % gutter, og 48,2 % jenter. Datamaterialet ble anonymisert. Hver skole, klasse og elev fikk sin kode. Med utgangspunkt i skolenes navnelister ble 1227 CCC-2-spørreskjemaer levert til klasselærerne, som leverte ut skjema, returkonvolutt og informasjonsskriv til foresatte, og samlet inn returkonvoluttene. Foresattes sosioøkonomiskestatus ble det av praktisk/etiske grunner ikke spurt etter. Av 1227 utlevert skjemaer nådde 184 ikke adressaten. Begrunnelsen var fravær pga. sykdom/ferie, flytting/skolebytte, ikke-oppdaterte navnelister. Totalt 674 (64,6 %) skjemaer ble besvart. Sammenlignet med normeringsstudiens svarprosent på 62 % (Bishop, 2003) er dette tilfredsstillende. Totalt 564 skjemaer representerte 2.-4. klasse (47 % av elevpopulasjonen), og 110 første klasse. Alle skolene deltok, og utvalget representerte kommunens småbarnsforeldrebefolkning. Etter Consistency Check ble 19 profiler tatt ut. Totalt 655 profiler dannet grunnlaget for studiens ekvivalente persentilfordeling.

Målenstrumenter. CCC-2 består av ti skalaer, med syv spørsmål i hver. Flere sider av språkfunksjonen måles (struktursiden, den pragmatiske siden og generell sosial fungering). Det stilles også spørsmål om varig hørselssvekkelse; fysisk funksjonshemning; kronisk sykdom; om norsk er hovedspråket hjemme; om barnet snakker i enkle setninger. De britiske normene er lik for begge kjønn. Skjemaene skåres for hånd eller i et databasert skåringsprogram (Bishop, 2003). Studien brukte skåringsprogrammet, som regner ut en CCC-2-profil: The General Communication Composite (GCC), et mål på generell språklige fungering; The Social Interaction Deviance Composite (SIDC), et mål på språkbruk i sosiale situasjoner; skalaenes råskår og ekvivalent persentil plassering; en indeks for Consistency Check. Ifølge Bishop tyder ikke en GCC-skår lik eller over 55 på språkvansker, unntatt når SIDC er lik eller under –14, og tre eller flere skalaer har skalerte skår, tilsvarende 10. persentil, og/eller en eller flere skalaer har skalert skår tilsvarende 5. persentil.

Resultater og diskusjon

I det norske utvalget var GCC-skår tilsvarende 3., 5., 10. og 15. persentil 6–8 GCC-skår høyere enn i tilsvarende GCC-persentil fordeling fra CCC-2s normeringsstudie. De to lands persentilfordeling viste samme mønster, men de var ikke helt ekvivalente. Tabell 1 og tabell 2 viser at de to lands ekvivalente persentilfordeling over GCC-skår har samme mønster. I den britiske fordelingen er variasjonsbredden over 50. persentil 24 (106–82), og under 50. persentil 54 (82–28). I den norske fordelingen er variasjonsbredden over 50. persentil, 23 (112–89), og under 50. persentil, 58 (89–31). Begge lands fordeling har samme mønster: Under 50. persentil reduseres GCC-skår gradvis, og over 50. persentil er det en bratt økning. Mønsteret viser at CCC-2 skiller dårlig mellom barn med GCC- skår over 50. persentil, men godt mellom barn med GCC-skår under 50. persentil. Bishops mål var nettopp å utvikle et screeninginstrument som skilte godt mellom barn med og uten språkvansker, og mellom undergrupper av språkvansker (Bishop & Baird, 2001).

Selv om de to lands ekvivalente persentilfordeling viste like mønster, er det metodiske forskjeller til stede som må understrekes. CCC-2 er i utgangspunktet dia-gnosenøytralt, men i normeringsstudien (Bishop, 2003) var eksklusjonskriteriene «sensorineural hearing loss», «child has statement of special educational needs», og «non English speaking home background. I den norske studien var eksklusjonskriteriene sterkt nedsatt hørsel; at barnet ikke snakket i enkle setninger; at norsk ikke var hovedspråket hjemme. I den norske skolen har alle barn rett til tilpasset opplæring innenfor ordinær undervisning (opplæringsloven § 1–3), derfor kunne ikke «child has statement of special educational needs» være en eksklusjonsgrunn. Det norske utvalget viser derfor hvordan GCC-skår fordeler seg i en tilnærmet norsk normalpopulasjon, mens barna i det britiske normeringsutvalget representerer en noe mer selektert gruppe.

Den norske studien (N = 655) er en tilnærmet populasjonsstudie, og representerer et befolkningsgrunnlag på 4,8 mill. Den britiske normeringsstudien (N = 542) representerte et befolkningsgrunnlag på 80 mill. I det britiske utvalget var alderspennet 12 år: 201 barn var 4–6 år, 230 var 6–10 år, og 111 var 10–17 år. I det norske utvalget var aldersspennet 4 år: 597 barn var 6–10 år, 57 var 10–10,5 år, og ett barn var 11 år. En del barn som i førskolealder har språkvansker på grunn av forsinket språkutvikling, har ikke lenger vansker ved skolestart (Law, Boyle, Harris, Harkness & Nye, 2000). I det britiske utvalget var 201 av barna mellom 4 og 6 år, mens alle barna i det norske utvalget var 6 år eller mer. Dette er en forskjell som kan ha bidratt til at GCC-skår tilsvarende 3., 5., 10. og 15. persentil i den britiske normeringsstudien er noe lavere enn i det norske utvalget.

Konklusjon

Sammenhengen mellom psykisk helse og språkvansker er godt dokumentert (se f.eks. Beitchman, et al., 2001; Wadman, Durkin & Conti-Ramsden, 2008), og det er av samfunnsmessig betydning at språkfunksjonsvansker ikke blir oversett. Pålitelige screeninginstrumenter, med normer utviklet for gruppen det skal brukes i, er derfor viktig. De to lands persentilfordeling samsvarer godt, men de er ikke helt ekvivalente. GCC-skår tilsvarende 10. persentil i det norske utvalget er 60, ikke 54, som Bishops (2003) anbefalte GCC-skår cut-off. Resultatene viser at dersom CCC-2 brukes til screening av norske barn i klinisk sammenheng, bør GCC-skår cut-off settes ved 60, tilsvarende 15. persentil. Hvis Bishops anbefalte GCC-skår cut-off på 54 brukes i forskning, blant annet til å undersøke forekomst av språkfunksjonsvansker hos norske barn, må forekomsten justeres noe opp. For aldersgruppen 12–16 år bør de britiske normene bare være retningsgivende, da det britiske normeringsutvalget for aldersgruppen, kun omfattet 48 barn (26 jenter og 22 gutter) (Bishop, 2003).