De siste årene, før krisen, satt jeg ofte på gjerdet og kikket rundt meg. Individualismen kom snikende på 90-tallet. Bøker om selvrealisering var «hot», og mange inhalerte dypt den nye given. Vi ble en gjeng, hm, egoister? Bare jeg har det bra, så!

Den kjente norske dugnadsånden forsvant. Fotballspillere krevde millioner for å få ballen i mål, og popikoner vokste opp som jordbær i en åker. Kjendisreportasjene ble overdådige og alle skulle snakke ut, fortelle om sitt innerste. Reality-seriene poppet opp, og publikum koste seg når deltakerne fikk sammenbrudd og både gråt og lo, sukket og bannet midt i beste sendetid. Det ble et enda større trykk på psykologene, og ingen tv-kanal uten et slikt sosio/psykologisk fagteam.

Leserinnlegg av Berit Svensen i Fædrelandsvennen 12.1.2009