Du er her

Skammens ansikter

FOTO Sverre Strandberg

Hvor skal jeg gjøre av meg? Dette er skammens første reaksjon. Jeg vil gjemme meg. Romaner av samtidsforfattere som Knausgård, Hjorth, Ramslie og Solstad viser oss skammen sett både utenfra og innenfra.

Publisert
5. september 2018

Kroppen og selvet er skammens domene. Skammens opphav fins tidlig, i kroppen, i menneskebarnets sårbarhet og hjelpeløshet. Vi er ikke omnipotente, vi erfarer at vi er atskilte individer, avhengig av andre, og etter hvert som vi modnes, erkjenner vi vår egen utilstrekkelighet. Dette er synspunkt som den amerikanske filosofen Martha C. Nussbaum fremmer, med utgangspunkt i psykoanalytisk utviklingspsykologi så vel som i kulturpolitiske og litterære analyser (Nussbaum, 2006). Hun viser hvordan skammen er relatert til andre følelser, som avsky, skyld, sinne og depresjon. Finn Skårderud har skrevet om skammens komplekse, sammensatte karakter, den er beskyttende, og den kan likevel være ødeleggende (Skårderud, 2001 a, 2001b). Den vondeste skammen er å oppleve at man selv ikke er verdig til å elskes. Som Jean-Paul Sartre knytter han skamfølelsen til selvrefleksjonen; den skiller meg fra jeg, og slik kan jeg se meg selv utenfra, med den andres blikk (Sartre, 1993; 1994).

Det fins både en god og en vond skam (Skårderud, 2001a). Den vonde skammen er ødeleggende, bringer med seg tungsinn og selvforakt og kan sykeliggjøre individet. Jean-Paul Sartre hevder at vi føler skam i situasjoner der vår subjektivitet blir frarøvet oss, ved at vi blir gjort til objekt for en annens blikk. Skammens positive sider får ofte mindre plass. Den beskytter de grensene for intimitet som jeg vil sette, verger om noe så gammeldags som bluferdighet. Siden skamfølelsen er en del av vår selvbevissthet, regulerer den forholdet mellom meg selv og den andre. Skam forteller oss at noe er galt.

Du må være abonnent eller medlem av Psykologiforeningen for å lese videre.

Ikke abonnent? Få 12 papirutgaver og ubegrenset tilgang til alle digitale utaver for 1495 i året

Teksten sto på trykk første gang i Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 56, nummer 9, 2018, side 864-871

Kommenter denne artikkelen

Referanser

Bile, A., Spour, S.N., & Herz, N. (2017). Skamløs. Oslo: Gyldendal.

Engelstad, I. (2005). Skam, seksualitet og selvfølelse. Nytt Norsk Tidsskrift, 22, 154–164.

Engelstad, I. (2006). Og de skammet seg. Noen litterære eksempler. I P.T. Andersen (red.), Lesing og eksistens. Festskrift til Otto Hageberg (s. 281–296). Oslo: Gyldendal.

Engelstad, I. & Gullestad, S. (2012). En litteraturforsker og en psykoanalytiker leser Sigmund Freud og Karl Ove Knausgård. I J. Øverland & I. Engelstad (red.), Freud, psykoanalyse og litteratur (s. 145–171). Oslo: Gyldendal.

Engelstad, I. (2016). Avsky og medlidenhet. Lars Ramslie Biopsi (1997) og Liten fugl. Mors bok. Sangen om skogen og kornet (2014). I Å.M. Osmundsen et al. Modernitet, barndom, historie. Festskrift til Harald Bache-Wiig (s. 227–243). Oslo: Novus.

Freud, S. (2011). Erindre, gjenta og gjennomarbeide. I S. Freud, Mellom psykoanalyse og litteratur. Tekster i utvalg ved I. Engelstad og J. Øverland (s. 126–134). Oslo: Gyldendal. (Første gang publisert i 1914).

Haff, B.H. (1996). Skammen. Oslo: Gyldendal.

Hjorth, V. (2001). Om bare. Oslo: Cappelen Damm.

Hjorth, V. (2010). Snakk til meg. Oslo: Cappelen Damm.

Hjorth, V. (2016). Arv og miljø. Oslo: Cappelen Damm.

Knausgård, K.O. (2009). Min kamp. Oslo: Oktober.

Nussbaum, M. C. (2006). Hiding from Humanity. Disgust, Shame, and the Law. Princeton: Princeton University Press.

Petterson, P. (2012). Jeg nekter. Oslo: Oktober.

Ramslie, L. (1997). Biopsi. Oslo: Oktober.

Sartre, J.-P. (1993). Væren og intet. Utvalg ved Bernt Vestre. Oslo: Pax.

Skårderud, F. (2001a). Skammens stemmer – om taushet, veltalenhet og raseri i behandlingsrommet. Tidsskrift for Den norske legeforening, 13, 1613–1617.

Skårderud, F. (2001b). Tapte ansikter. Det tragiske mennesket. I T. Wyller (red.), Skam. Perspektiver på skam, ære og skamløshet i det moderne (s. 37–69). Bergen: Fagbokforlaget.

Solstad, D. (1999). T. Singer. Oslo: Oktober.

Solstad, D. (2002). 16.07.41. Oslo: Oktober.