Du er her

Behøver psykologien være så individorientert?

Aksel Tjora, Hva er FELLESSKAP, Universitetsforlaget, 2018. 160 sider,

Forfatteren har en smittende interesse for sitt virke og viser stor vilje og evne til analyse og kreativ begrepsdannelse, noe som ofte savnes på psykisk helsefeltet.

Publisert
3. august 2018

I DET NYLIBERALE og postmoderne samfunnet har bastante kategorier som «sykdom» dårlige vilkår. Den viktigste nosologiske kategorien sykepleiere møter i grunnutdanningen, er da også mastersyken, om vi skal tro litteraturkritiker og sykepleier Cathrine Krøger. Men vi kan, hvis vi ikke har et optimalt genetisk utgangspunkt, velger et dårlig oppvekstmiljø, spiser feil grønnsaker, eller blir overkjørt av en førerløs bil, fortsatt tenkes å møte helseutfordringer.

Hva kan vi gjøre med det? «Den som leitar, han finn, men ikkje det han leitar etter», hevder Arne Garborg. Det likner mistenkelig på situasjonen på det norske psykisk helsefeltet for tida, om vi skal tro de diagnosefrie, de medisinfrie, og psykoterapinyansører som Joar Øveraas Halvorsen og Jørgen Flor. Fra før vet vi at det er for mye og for lite tvang og for mange og for få senger. For ikke å snakke om psykologer, som det plutselig også er for mange og for få av, særlig på kontoret.

Du må være abonnent eller medlem av Psykologiforeningen for å lese videre.

Ikke abonnent? Få 12 papirutgaver og ubegrenset tilgang til alle digitale utaver for 1495 i året

Teksten sto på trykk første gang i Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 56, nummer 8, 2018, side 698-699

Kommenter denne artikkelen