Sigrunn Foss (1943–2007)

Publisert
2. oktober 2007

Den 8. juni fikk vi den triste meldingen fra Spania. Etter et lårhalsbrudd oppstod komplikasjoner, og Sigrun døde bare 63 år gammel. En god kollega og nær venninne er borte.

I hele sin yrkesaktive karriere fra 1975 til 2000 arbeidet Sigrunn med ungdom og unge voksne. Sigrunn var den første psykologen som på heltid arbeidet med elever fra den videregående skolen i Bergen. Hordaland Fylkeskommune var oppdragsgiver, men med nært samarbeid med Bergen Kommune og Pedagogisk Psykologisk Rådgivningstjeneste. I flere år arbeidet Sigrunn alene med de videregående skolene i Bergen. Først på slutten av 70-tallet ble tjenesten i den videregående skolen utbygd, og Sigrunn fikk kolleger i Bergen og resten av Hordaland.

Den røde tråden i Sigrunns yrkesaktive liv var arbeidet med ungdom som av ulike årsaker falt utenfor. De kunne være ressurssvake eller ressurssterke, men fellesnevneren var at de hadde behov for hjelp, støtte og veiledning som skolens og samfunnets øvrige støtteapparat ikke var i stand til å gi dem. Sigrunn hadde et stort hjerte og en unik evne til å få kontakt med alle disse ungdommene. Hun fulgte dem opp år etter år, både under og etter avsluttet skolegang. Mange har uttrykt sin takknemlighet for det arbeidet Sigrunn gjorde. For Sigrunn var den hjelpen hun kunne gi alle sine klienter, viktigere enn fylkeskommunens lover og regler, som hun ofte så på som unødvendige og byråkratiske.

Gjennom mange år hadde Sigrunn bistilling ved Universitetet i Bergen. Hun underviste på andre avdeling på psykologistudiet, hvor hun var en inspirerende lærer for studentene ved praktisk klinisk linje.

I november 2000 ble livet brutalt endret. Sigrunn ble rammet av en stor hjerneblødning, og hun fikk et langvarig sykehusopphold. Årene etter var preget av arbeidet med å kunne klare seg alene i så stor grad som mulig. Hun fikk god hjelp og støtte fra Betanien sykehjem i Bergen og i Alfaz del Pi i Spania. Men uten den uvurderlige hjelpen fra hennes samboer og meget gode venn Arne ville Sigruns liv vært annerledes. Hun understreket ofte hvor viktig hans daglige besøk og telefoner var for henne.

Våre tanker går til Arne, Sigrunns datter Elisabeth og barnebarnet Aidan. Vi har mange gode minner fra våre år sammen med Sigrunn.

Teksten sto på trykk første gang i Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 44, nummer 10, 2007, side 1293

Kommenter denne artikkelen